Virksomhet og lokaler påvirker hverandre, og det er et mål at lokalene skal understøtte den ønskede driften og kunne ivareta en videre utvikling av tjenestene. Derfor må kunnskap som grunnlag for beslutninger om hvordan sengeområder skal utformes, både etterstrebes og videreutvikles.
Dette kapittelet har gjennomgått og sammenstilt aktuell forskning og evaluering, og har til hensikt å gi et overblikk over eksisterende kunnskap som er vesentlig for planlegging og bygging av sengeområder. Denne kunnskapen er et grunnlag for anbefalinger i de to påfølgende kapitlene.
Kapittelet har belyst at ensengsrom har flere fordeler enn flersengsrom og at en oppbygning av sengeområdet med sengetun er hensiktsmessig. Det er kommet tydelig fram at kompakte arealer og korte gangavstander bør prioriteres. I dette er plassering av støtterom avgjørende slik at rom som benyttes hyppig, får kort avstand fra både arbeidsstasjon og sengerom. Valg av korridorløsning vil påvirke gangavstander og her løfter forskningen fram dobbeltkorridor som et godt valg, med unntak for svært små enheter.
Videre er tilstrekkelig areal for dokumentasjon, samarbeid og kollegakontakt vesentlig.
Det er mange bad i et sengeområde. Studier viser at plassering av bad mellom sengerom eller mot fasade gir flest fordeler for oversikt, utformingen av selve sengerommet og gangavstander for pleiepersonalet.
Når det gjelder oversikt, viser forskning og spesielt evalueringer av norske sykehus, at siktlinjer mellom arbeidsstasjoner i et sengeområde og visuell kontakt fra korridor til pasientseng og/eller fra arbeidsstasjon er viktige faktorer. Videre gir glass/vindu mulighet for å åpne mellom f.eks. to-tre ensengsrom, personalet anledning til å observere flere pasienter samtidig og samarbeide tettere. At pasienter har mulighet for å se korridorområdet og personalet fra sengen, velge å ha sengeromsdøra på gløtt, åpen eller lukket, tilrettelegger for ulike preferanser.
Planlegging av sengeområder må hensynta effektiv drift. Foreløpige erfaringer tyder på at et normalsengeområde bør bestå av om lag 24-30 senger. Det anbefales imidlertid å undersøke både antall senger og bemanningsbehov nærmere.
Tilpasningsdyktighet må vurderes under planlegging slik at sengeområde har evne til å kunne endres, omorganiseres eller få nye funksjoner når behovene i helsetjenesten utvikler seg. Videre må smittevern og hensynet til pasienter og ansattes sikkerhet ivaretas.