Helsetjenesten er i kontinuerlig utvikling og forandring som følge av nye behandlingsmetoder og ny teknologi. Dette stiller krav til at bygget er funksjonelt til dagens behov og samtidig tilpasningsdyktig for å imøtekomme endringsbehovene i framtiden. For å fremme kvalitet og effektivitet av helsetjenester i sykehus, må det planlegges med dynamiske, funksjonelle og tilpasningsdyktige sykehus. Dette er også konklusjonen i Forskningsprosjektet «Bygg og eiendom som strategisk virkemiddel for effektive helsetjenester» (2006–2010).
Tilpasningsdyktighet er et overordnet begrep som beskriver et sykehusbyggs evne til å kunne endres, omorganiseres eller få nye funksjoner når behovene i helsetjenesten utvikler seg. Dette kan omfatte både endringer i aktivitet, pasientgrunnlag, teknologi, arbeidsprosesser og organisering. Tilpasningsdyktighet kan operasjonaliseres gjennom begrepene: Generalitet, fleksibilitet og elastisitet som til sammen uttrykker hvor godt bygget kan omdisponeres, endres og utvides/nedskaleres gjennom levetiden. Alle de tre begrepene gir konsekvenser for investeringskostnadene og må defineres i forkant av virksomheten.
I dagligtale kan begrepet fleksibilitet også bli benyttet som en samlebetegnelse for både generalitet, fleksibilitet og elastisitet. Et eksempel på tilrettelegging for fleksibilitet i drift er å etablere noen større ensengsrom i sengeområdet med mulighet for å doble kapasiteten ved kriser og pandemier, tilrettelegge for pasienter med behov for ledsager eller de som har mye utstyr. Det er lagt til rette for dette i flere prosjekter, f.eks. UNN Narvik og Hammerfest sykehus, sammen med muligheter for kohortisolering.