Sengeområder i dag og i morgen

Det er en sentral føring at pasientens helsetjeneste skal skapes på pasientens premisser, vi lever lengre med våre diagnoser, det er økende knapphet på helsepersonell, og det stilles større krav til driftseffektivitet, fleksibilitet og generalitet i løsningene, samt samhandling mellom tjenestenivåer om tilbud og løsninger. Disse og andre utfordringer krever nytenkning i helsetjenesten.

Framtidens pasienter i sengeområdene har i hovedsak kort liggetid, de er mer overvåkingskrevende og har behov for tett oppfølging. Dette må løses gjennom at helsepersonell i større grad tar teknologien i bruk og endrer arbeidsmetoder. I tillegg vil det fortsatt være pasienter som ligger på sykehus over lengre tid, samt flergangsbrukere som krever spesiell tilrettelegging. «Langliggere» vil kreve større sengerom, treningsmuligheter og oppholdsrom som kan bidra til økt funksjonsnivå.

Klimakrav forsterker behovet for at sykehusbygg skal bygges for lang levetid, og med fysiske løsninger som enkelt kan tilpasses i tråd med endrede behov og/eller krav (standard for klima og miljø). Så langt det er mulig bør man planlegge generelle sengeområder og minst mulig skreddersøm.

Behandlingsmetoder og fagområder endres, noe som vil ha konsekvenser for framtidige arbeidsprosesser og pasientflyt innen dagområder og sengeområder. I dag vektlegges blant annet mulighet for oversikt over pasienter og kollegaer, observasjon av pasient, smittevern, ivaretakelse av pasientenes privatliv og reduksjon av gangavstander. Dette har bidratt til at de fleste nye sykehus i Norge, og mange internasjonalt, velger ensengsrom, og forsterkes ytterligere av risikobildet for økt forekomst av smitte og antibiotikaresistens.

Pasientens sammensatte sykdomsbilde og krav til rask diagnostikk og behandling krever at helsepersonell jobber i team rundt og med pasienten. Sengeområdet må understøtte og legge til rette for at et slikt teamarbeid kan utvikles og fungere rasjonelt.

I internasjonal litteratur beskrives konseptet «acuity-adaptable patient rooms», der pasienten ivaretas i samme rom gjennom hele sykdomsforløpet uavhengig av behov for overvåkingsnivå (unntatt intensiv). Overføring mellom ulike overvåkingsnivåer bidrar ofte til feil/svikt i kommunikasjon, øker risiko for pasientens desorientering, misnøye og fall. Dette kan føre til andre måter å utforme sengerom og sengeområder på der visuell kontakt, plass til overvåkingsutstyr og annen teknologi blir vektlagt.

Det vil bli større endringer i oppgave- og arbeidsfordeling, for eksempel ved at klinisk farmasøyt overtar medisinrommet, flere helsefagarbeidere og ikke-helsearbeidere kommer inn i sykehuset. Jobbglidning skjer også langs andre linjer ved at for eksempel sykepleier overtar blodprøvetaking fra bioingeniør.

En av de store utfordringene i dagens helsetjeneste er tilgang på kvalifisert personell og på helsepersonell generelt. Man forventer at denne utfordringen vil øke. Sengeområder bør derfor utformes og bestykkes slik at ansatte kan utføre oppgavene sine mest mulig effektivt og med minst mulig tidstap pga. dårlig logistikk, uhensiktsmessig støttesystemer og/eller ikke-relevante oppgaver.

Mangel på personell vil til dels kunne kompenseres gjennom økt bruk av teknologi til kommunikasjon, overvåking av pasientparametere og pasientbevegelser på rommet, og som reduserer risiko for fall, feilmedisinering og lignende.

Ensengsrom og flersengsrom

Ensengsrom er i ferd med å bli normen for bygging av nye sykehus og i renoveringsprosjekter i Norge. Tilsvarende ser vi i sammenlignbare land som Storbritannia, Nederland og Danmark. I Storbritannia er det flest ensengsrom i Skottland og Wales, men NHS planlegger med ensengsrom som en standard fra 2023.

Ensengsrom velges med bakgrunn i økt prioritering av pasientens helsetjeneste med valgfrihet, mulighet til skjerming av privatliv, konfidensialitet, sikkerhet og smittevern. Ensengsrom velges også for fleksibilitet, kapasitetsutnyttelse, bemanning og organisering.

Teknologisk utvikling og samhandling

Utvikling av digital kommunikasjonsteknologi åpner for nye samhandlings- og samarbeidsrelasjoner innad i sykehus, mellom spesialisthelsetjenester, mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester og mellom pasient og spesialisthelsetjenesten.

All planlegging av IKT i sykehusprosjekter skal skje i tråd med nasjonale og regionale føringer. De regionale helseforetakene er premissleverandører for hvordan tjenesten leveres, mens løsninger og valg av teknologi kan variere fra region til region. Hvilke funksjoner som skal leveres, må defineres i samarbeid med helsepersonell, og er en ledelsesbeslutning. Brukervennlighet er et viktig suksesskriterium.

Kommunikasjon internt og eksternt

Jf. Nasjonal helse- og sykehusplan er digitalisering en forutsetning for vår felles helsetjeneste, og et viktig prinsipp er at informasjon skal følge pasienten.

Alle nye sykehusprosjekter må legge til rette for at moderne løsninger bidrar til nye og bedre måter for kommunikasjon og samhandling. Pasientrelatert informasjon er tilgjengelig overalt via ulike typer PC-er, IPAD, smarttelefoner m.m. Dette sikrer at informasjon om pasient også er tilgjengelig i situasjoner hvor informasjon kan være kritisk for korrekt diagnostikk og behandling ved akutte hendelser på sengeområdet.

Det pågår flere prosjekter med målsetting om sømløs kommunikasjon mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjenesten ved bruk av samme elektroniske pasientjournal og kommunikasjonsplattform.

Økt digitalisering av arbeidsprosesser medfører at det må planlegges for areal og infrastruktur i sengeområdet, på sengerommet, i arbeidsstasjonen og der personalet dokumenterer og planlegger pasientbehandling. Bruk av mobile PC-løsninger og mindre håndholdte enheter krever gulvplass, strømuttak og/eller ladestasjoner når de ikke er i bruk. Antallet PC-er har økt på for eksempel medisinrom med konsekvenser for areal.

Sensorteknologi/sporingsteknologi

Infrastruktur for sporing og lokalisering etableres som en del av nye sykehusprosjekter. Dette gjør det enklere å styre logistikk, spore utstyr og personer, samt optimalisere arbeidsprosesser. Ny sensorteknologi kan bidra til tryggere overvåking av pasienter, og økt pasientsikkerhet uten at det utløser behov for økt bemanning. Et eksempel er bruk av radarteknologi for overvåking av pasientens respirasjon og puls gjennom registrering av bevegelser. Teknologien er tatt i bruk bl.a. i psykisk helsevern ved St. Olavs hospital, Østmarka og i akuttmottaket ved St. Olavs hospital (2022).
Et annet eksempel er bruk av sensorer for å registrere og hindre at pasient faller ut av seng eller stol.

Ved Erasmus university Medical Center i Rotterdam har de innført «smarte» senger med flere sensorer som registrerer ulike data som pasientens vekt, bevegelse m.m.

Skjermer

Bruk av skjermer nærme pasienter og ansatte kan benyttes til å formidle informasjon. Skjermer i kombinasjon med digitale løsninger kan blant annet benyttes til å vise pasientoversikter, oppgavefordeling og ressursoversikt, informasjon til pasienter, selvbetjening m.m. Dette kan være med på å bidra til en mer effektiv drift i tillegg til at informasjonsformidlingen kan bidra til kvalitet i pasientarbeidet.

I en pasientoversikt kan det legges inn informasjon om pasienten er spesielt utsatt for fall, liggesår og lignende, planlagt utskrivelse, slik at hele personalet er informert om risikoområder og planlagt forløp. Hjertemedisinsk avdeling ved St. Olavs hospital har benyttet dette verktøyet i flere år, og sykepleierne erfarer at det øker oppmerksomhet på risikoområder og virker forebyggende.

Teknologi og MTU

Det meste av informasjon og data som bruk av MTUMTUMedisinsk teknisk utstyr gir, kan overføres direkte inn i pasientjournal. Overvåking av pasientens vitale data kan skje fra enhver PC, eller til en overvåkingssentral i sengeområdets arbeidsstasjoner. Denne løsningen gir viktig informasjon i sann tid, sparer skritt og tidsbruk, og kan være livreddende fordi helsepersonell kan sette inn tiltak raskt. Det bør legges til rette for plass til overvåkingssentral i arbeidsstasjon eller der det er hensiktsmessig.

Primærhelsetjenesten, samhandling og teknologi

Planlegging av utskrivelse og tilretteleggelse for hjemmebaserte tjenester kan foregå videobasert, sammen med pasienten. Tilsvarende gjelder konsultasjon med fastlege eller hjemmebaserte tjenester etter utskrivelse. Et eksempel på teknologi som er tatt i bruk, er hololensteknologi som muliggjør avstandsbehandling av pasient sammen med spesialist. Hololensteknologien er visualisering i form av en 3D-modell. Teknologien kan bidra til å unngå innleggelse og at pasienten kan behandles på et lavere omsorgsnivå.

Bruk av nye muligheter med ny teknologi kan kreve rom med videoløsninger i eller i nærheten av sengeområdet. Omfang av tilretteleggelse vil ofte være et kostnadsspørsmål.

Pasienten, samhandling og teknologi

Utviklingen av digitale plattformer for kommunikasjon og ulike former for sensorteknologi kan gjøre det mulig for pasienter å overvåke egen sykdomstilstand og rapportere data inn til spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Dette vil kunne redusere behovet for unødvendige innleggelser og forenkle oppfølging etter utskrivelse.

Eksempler på prosjekter eller tjenester i drift innenfor spesialisthelsetjenesten, er

• Hjemmesykehus for barn - komplett oversikt finnes på Helsedirektoratets nettside
• Ungdom med kreft får behandling hjemme
• Tjenesten «Jordmor hjem» (St. Olavs hospital)
• Hjemmedialyse (Nordlandssykehuset)
• Hjemmebehandling – intravenøs antibiotikabehandling (Sørlandet sykehus)
• Lungesykepleiere drar hjem til pasientene (OUS)
• Avansert hjemmesykehus (AHS) for pasienter ved Avdeling for blodsykdommer (OUS, Rikshospitalet)

Teknikk

Sengeområdet er avhengig av at logistikk og utstyr fungerer godt. Dette stiller krav til tekniske installasjoner og IKT-løsninger. Kapasitet og løsninger må planlegges slik at det understøtter den kliniske driften. Dette beskrives i programmene for IKT og teknikk i konseptfasen. Mer kunnskap om IKT-løsninger kan innhentes i Veileder IKT-tidligfase (2020) og IKT i Sykehusbyggprosjekter (2020) utarbeidet av Sykehusbygg HF.

Utforming av sengeområder

Det er en økt bevissthet om at det fysiske miljøet kan ha en avgjørende betydning for behandlingskvalitet og flere viktige utfallsmål i helsetjenesten. Dette har skapt et bredt tilfang av forskningsstudier fra flere fagmiljøer. Bl.a. har man undersøkt hvordan utformingen av fysiske behandlingsmiljøer kan påvirke sikkerhet for pasienter og personale, behandlingskvalitet, grad av tilfredshet hos pasienter, personell og pårørende og hvordan utforming påvirker driftskostnader (referanser er i hovedsak hentet fra «EBD 2020 – Evidensbaserad Design», 2021:4, Chalmers).

Denne forskningen oppsummerer at forbedret utforming av behandlingsmiljøer også øker behandlingskvalitet. Det fysiske miljøet kan ikke bare påvirke helsegevinster og effektivitet positivt, men motsatt vil uhensiktsmessig utformede miljøer kunne bidra til spredning av infeksjoner, fallskader og stress blant pasienter, pårørende og personale (Ulrich et al., 2011).

Forskningen viser også at dagslys påvirker liggetid. Pasienter med god tilgang til dagslys har kortere liggetid enn de med mindre liggetid.