Dette kapittelet omhandler smittevernfaglige anbefalinger for isolat som benyttes til dråpe-, kontaktisolering og luftsmitteisolat, samt beskyttende isolering med overtrykksisolat. Isolater er lokalisert i sengeområder, infeksjonsmedisinsk avdeling, intensivavdelinger for barn og voksne, barselavdelinger, akuttmottak, dialyse med flere. Det finnes ikke et nasjonalt normtall for hvor mange isolater som er nødvendig ved hvert enkelt sykehus innen de ulike kategoriene nevnt innledningsvis. De regionale helseforetakene har et overordnet ansvar for behovsvurdering for antall isolater, og skal sørge for at det finnes et tilstrekkelig antall rom som kan benyttes til isolering ved de enkelte helseforetakene.1
Beslutninger knyttet til behov for isolater i de aktuelle avdelingene må tas tidlig i planleggingsfasen. Ved planlegging av isolatkapasitet må det også vurderes om det er behov for rom for beskyttende isolering som overtrykksisolat. Dette er særlig aktuelt ved behandling av pasienter som gjennomgår cellegift, benmargstransplantasjon eller annen immunsuppressiv behandling.
Kapittelet bør sees i sammenheng med Fasiliteter for håndhygiene, Utforming av sykehusmiljøet for å redusere smittespredning, inkludert renhold, Rom for dekontaminering av pasientnært utstyr, og Sanitæranlegg og forebygging av Legionella og andre vannbårne mikroorganismer.
I henhold til Sykehusbygg HFs Smittevernmatrise er isolat klassifisert til smittevernnivå 2, og luftsmitteisolat klassifisert til smittevernnivå 3. Smittevernnivå 3 innebærer blant annet høyere krav til valg av materiell av overflater, inventar og ventilasjon.