Det er beskrevet mange utbrudd av multiresistente gramnegative bakterier relatert til sykehusavløpssystemer, inkludert servanter og avløp, i tillegg til infeksjoner grunnet atypiske mykobakterier som er relatert til vannholdig medisinsk utstyr.3,4,6 Vannbårne infeksjoner overføres ikke bare direkte til pasienter fra vannsystemer på pasientrom som kraner, dusjer og avløp, men også fra andre arealer som for eksempel kjøkken, medisinrom, desinfeksjonsrom og områder med vannholdig medisinsk utstyr som for eksempel heater-coolers til hjerte- og lungemaskiner.5
Mulige smitteveier for mikrober via vann er direkte kontakt, indirekte kontakt, inhalering av aerosoler og aspirasjon. Smitte via direkte kontakt skjer gjennom inntak av forurenset vann eller is. Smitte via indirekte kontakt skjer ved bruk av forurenset utstyr som har vært i kontakt med vann eller ansattes hender som er blitt forurenset etter kontakt med vann. Smitte via inhalering av aerosoler skjer ved vannsprut fra servant, avløp og dusj, og ved spyling av toaletter. Aspirasjon skjer ved innånding av forurenset vann i luftveiene, og er vanligvis knyttet til legionellasmitte.2,3,4,5
Etablering av biofilm er en utfordring knyttet til sanitæranlegg. Biofilm er et komplekst lag av mikroorganismer som har festet seg og vokst på en overflate. Sluk og vannlås er ideell for etablering av biofilm, og er ofte områder der biofilm oppstår. Biofilm er beskyttet mot fjerning ved rengjøring og desinfeksjon, på grunn av avløpsfiltre, fysiske barrierer og biofilmens iboende egenskaper.7 I arbeidet med å oppfylle bærekraftsmål i helsetjenesten, er det viktig at tiltak for å redusere vannforbruk ikke går på bekostning av smittevern og pasientsikkerhet. Tilstrekkelig vannmengde og regelmessig gjennomspyling er avgjørende for å forhindre biofilm og mikrobiell vekst i rørsystemer, sikre trygt vann til pasientnære funksjoner og å opprettholde smittevernfaglig drift av servanter.8
Vannforsyning i sykehus er ikke sterilt og vil inneholde mikroorganismer. For de fleste pasienter innlagt på sykehus vil imidlertid ikke disse utgjør en risiko for sykdom.3,4 Drikkevannsforskriften9 stiller krav om at vannverkseieren skal sikre at drikkevannet er helsemessig trygt, klart og uten fremtredende lukt, smak og farge. Drikkevannet skal:
a) ikke inneholde virus, bakterier, parasitter, andre mikroorganismer eller stoffer som i antall eller konsentrasjon utgjør en mulig helsefare
b) overholde grenseverdiene (skal ikke inneholde; E. coli, Koliforme bakterier, Clostridium perfringens (inkludert sporer)
Det er viktig at ansvarlige i prosjekter har kunnskap om at vann og vannsystemer kan være kilde for infeksjoner blant pasienter i sykehus, særlig blant pasienter med svekket immunforsvar4 Grenseverdiene beskrevet i Drikkevannsforskriften er definert ut fra at man skal beskytte den generelle befolkningen mot fekal kontaminering (tarmbakterier).9 Fravær av fekale indikatorbakterier betyr ikke at vannet nødvendigvis er «trygt» for alle pasienter i sykehus. Denne kunnskapen bør tas i bruk ved planlegging, bygging og drift av vannforsyning i sykehus.