Dimensjonering av intensiv- og overvåkingsområder
Framskriving av antall liggedøgn og beregning av antall senger
Intensiv- og overvåking er et særskilt område når det kommer til framskriving av aktivitet og beregning av kapasitet. Generelt beregnes antall senger basert på antall framskrevne liggedøgn ved bruk av den nasjonale framskrivingsmodellen for somatikk. Antall liggedøgn i tilknyttet intensiv- og overvåking, er her inkludert i de samlede liggedøgnene i aktivitetsdata fra Norsk pasientregister, men de er ikke mulig å identifisere direkte. For å vurdere kapasitetsbehovet tilknyttet intensiv- og overvåkningsenheter, benyttes ofte de regionale helseforetakenes egne vurderinger av denne typen kapasiteter, som ett av flere verktøy til å identifisere et samlet arealbehov. Dette gjelder for både kategori 2 - overvåkingsseng og kategori 3 - intensivseng. Antallet kategori 2- og 3-senger trekkes fra beregnede antall senger, basert på den generelle framskrivingen av antall liggedøgn for et normalsengeområde for voksne eller for barn og unge. Deretter benyttes vurderingen av antall kategori 2- og 3-senger sammen med bestemte arealnormer, for å identifisere et samlet arealbehov for funksjonen.
Kapasiteter tilknyttet nyfødtintensiv kommer i tillegg, og er ikke her en del av antall senger tilknyttet intensiv- og overvåking for barn og unge.
Arealnorm og arealramme for intensiv- og overvåkingsområder
I vurdering om et prosjekt kan realiseres innenfor investeringsrammer, vil en benytte en arealramme (netto m2) som grunnlag for kostnadsrammen i prosjektinnrammingen. Arealrammen for prosjektet er summen av beregnet arealbehov for alle funksjonene.
Som et utgangspunkt for planlegging av et sengeområde, brukes en gjennomsnittlig arealnorm tidlig i planleggingsfasen. Areal for intensiv/overvåking beregnes ved å sette arealnorm x antall intensiv- og/eller overvåkingsplasser. Arealnormen settes ut fra erfaring, evalueringer og ev. særskilte lokale forhold, men det er prosjekteier, HF eller RHF, som beslutter arealnormen.
Arealnormen for et intensiv- og overvåkingsområde er planleggingsnormen som utgjør intensiv- eller overvåkingsplassen med tilhørende nødvendige støtterom for funksjonen. Arealfaktoren er det faktisk uttegnede og bygde arealet. Tabellen under viser de siste byggeprosjektene med tilhørende arealnorm og arealfaktor. Det viser at det er høyere faktisk prosjektert og bygget areal sammenlignet med arealnormen, og at arealnormen er økende.
Tabellen over viser at størrelsen på intensivrom er relativt lik, mens arealet for overvåkingsplass varierer mer, og er økende.
Anbefalt arealnorm avhenger av antall plasser og om det er ren intensiv, overvåking eller en kombinasjon av disse.
Internasjonal forskning anbefaler intensiv- overvåkingsenheter på 6- 12 senger. I tillegg anbefales det at en enhet har minst 6 senger (se kap. 5.3 litteraturoppsummering). Dersom det er behov for en høyere kapasitet kan flere enheter settes sammen, men bør organiseres samlet. Dette er i tråd med anbefalingene fra Retningslinjer for intensivvirksomhet i Norge 2014. For lokalsykehus vil kapasiteten ofte være lavere enn 6 senger, og en organisering sammen med akuttmottak, postoperativ overvåking og/eller overvåking kan være aktuelt for å utnytte ressursene best mulig.
Hensikten med å dele inn området i mindre enheter må vurderes både ut ifra daglig drift, og mulighet for inndeling i kohort med tilhørende støtterom.
Som vedlegg til dette dokumentet er det lagt inn romprogram som viser;
- et intensivområde med 8 intensivplasser
- et intensivområde med 16 intensivplasser
- et felles intensiv- og overvåkingsområde med 4 intensiv + 8 overvåkingsplasser
- et overvåkingsområde med 16 overvåkingsplasser
Arealet per intensiv- og overvåkingsplass (arealnormen) er høyere arealnorm jo færre plasser det er, dersom det ikke er mulig å dele rom med andre funksjonsområder. Dette blir vurdert i hvert prosjekt.
Programareal per rom er hentet fra Standardromkatalogen (per 2021). Standardromkatalogen er utarbeidet av Sykehusbygg HF basert på erfaring fra tidligere og nyere sykehusprosjekt samt evalueringer, og revideres ca. 1 gang pr. år. Arealet per rom i standardrommene kan variere mellom prosjekter ut fra funksjon, utstyr og den valgte driftsmodell.
I byggeprosjektene i Norge er standarden for intensivrommet i de fleste på 25m2 netto. For overvåkingsplasser er arealstandarden varierende, fra 16 til 20m2 netto. En arealstandard for overvåkingsplasser tilnærmet intensivplass gir en fleksibilitet for å kunne ha en intensivpasient i overvåkingsrommet.
Tabellene over viser at arealnormen for intensiv bør ligge rundt 50-55 m2 netto, avhengig av antall intensivrom, mens for overvåking bør den være på ca.40-45 m2 netto.
I planlegging av kohorter (smittevernberedskap) vil man vurdere behov for flere desinfeksjonsrom, lager, sluser og ev. medisinrom slik at hver kohort er selvforsynt. Mulighet for å avholde pauser innenfor en kohort har vist seg viktig for å redusere av- og påkledning og forbruk av verneutstyr, og slik vil organisering av kohorter påvirke utforming av området.
Planlegging for variasjon i belegg
De fleste pasientene innlegges akutt i en intensivavdeling som følge av sykdom eller skade. Dette medfører en ujevn pasienttilstrømning og variasjon i pasientbelegg.
Overbelegg er forventet i forbindelse med innleggelsestopper ved årlige influensaepidemier, men kan også oppstå ved andre typer epidemier og pandemier. Alle helseforetak skal ha en beredskapsplan for håndtering av disse avvikshendelsene, som øker i forekomst og med kortere tidsintervall (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DBS). Beredskapsplaner skal gi en beskrivelse om endring av aktivitet, bruk av rom og arealer, forflytning av pasienter fra en avdeling til en annen, ev. annet sykehus, samt bruk av personale.
Pandemien (COVID-19) ga særskilte utfordringer for intensivkapasiteten i sykehusene. På kort tid var det behov for å øke kapasiteten for disse pasientene, og tilgang på intensivpersonell ga ekstra utfordringer. Med denne erfaringen må det planlegges robuste enheter. Med dette menes en «trekkspill»-funksjon hvor det planlegges hvordan enheten kan utvides når det er behov for flere kategori 3 senger eller kategori 2 senger, og hvordan personellressurser og medisinsk teknisk utstyr benyttes mest mulig hensiktsmessig.
Erfaring fra sykehusavdelinger som har etablert små enheter med kategori 2 senger i tilknytning til sengeområdet, er at de kan bli sårbare driftsmessig.
I nye norske sykehusprosjekter tilstrebes generalisering og standardisering av disse enhetene for å bygge robuste områder som kan møte utviklingen innenfor medisin og teknologi, nye arbeidsprosesser og samarbeidsformer.