Litteraturoppsummering

Utforming av intensivenheter er mye omtalt i forskningslitteratur. Nedenfor er forskningsresultat inndelt i noen av de mest sentrale temaene.

Pasienterfaringer

I 1999 presenterte The Lancet. “Patients’ perceptions of intensive care”. Artikkelen oppsummerer pasienters minner fra intensivbehandling slik: Smerte, støy, søvnmangel, tørst, sult, varme, kulde, frykt, angst, isolasjon, manglende frihet, mangel på informasjon og på dagslys.

Det er senere gjennomført flere studier av pasienter og pårørendes erfaringer med opphold i intensivenheter. I tillegg til helsefremmende omgivelser, er informasjon, kommunikasjon og helsepersonells atferd vektlagt (Saha et al. 2022). Blant annet argumenterer Samuel et al. (2018) for betydningen av å praktisere respekt i intensivenheter i artikkelen «The Practice of Respect in the ICU».

Ved kritisk sykdom kan fremtiden være usikker med hensyn til overlevelse, restitusjon og daglig funksjon, og håp kan være viktig for mestring, livskvalitet og rehabiliteringspotensialet. Berntzen et al. (2023) har undersøkt erfaringer knyttet til håp hos pasienter i intensivenheter, og fant at tegn på fysisk bedring og meningsfulle relasjoner ga pasientene håp. Fravær av bedring, dårlig omsorg, ubehag og et dehumaniserende miljø ble erfart som hindringer for håp. Å være vitne til andre pasienters plager og lidelse ble opplevd som en ekstra byrde. Det samme gjaldt å overhøre personalets samtaler om personlige begivenheter eller om andre pasienter.

Barn som pårørende

Barn som lever med sykdom i familien kan ha mye frykt og bekymring for å miste sine nærmeste. Tidsskriftet Sykepleien omtaler barn som pårørende i en fagartikkel «Tidligere intensivpasienter deler erfaringer fra oppholdet» (Birkeli 2022). Artikkelen henviser til forskning som bekrefter at besøk er viktig for å opprettholde relasjonen mellom barn som pårørende og intensivpasienten, og at godt tilrettelagte besøk har positiv effekt på barn og unges velbefinnende. For barn bør det legges til rette for lek, og for ungdom er det viktig å kunne komme på besøk når det passer dem. Videre bør intensivrommet ha et rolig og dempet miljø, i tillegg til at helsepersonell viser respekt og at barna er velkomne og ønsket i avdelingen.

En norsk multisenterstudie «Barn som pårørende» (Ruud et a. 2015) og Helsedirektoratets «Pårørendeveileder» (2017) framhever at barn og ungdom som pårørende til somatisk syke foreldre, har behov for å snakke om situasjonen for å forstå sin forelders sykdom og konsekvensene av den. Mange barn får imidlertid ikke tilstrekkelig informasjon. For å følge opp loven om barn som pårørende, anbefales det å kartlegge barnas behov, gjennomføre samtaler med voksne og barn og ha besøksrom som er egnet for familier.

Størrelse og soner i intensivenheter

Både i USA og Europa er det gitt anbefalinger om størrelse på intensivenheter. Retningslinjer i USA anbefaler intensivenheter på 6 – 12 senger (Thompson, et a. (2012). En europeisk arbeidsgruppe (European Society of Intensive Care Medicine), anser mellom 8 – 12 senger som den optimale størrelsen. I tillegg anbefales det at en enhet har minst 6 senger (Valentin, A., Ferdinande, P., & Improvement, E. W. G. o. Q. (2011). Det påpekes også at sykehus med mindre enheter bør oppmuntres til å omorganisere enhetene til en større avdeling for å oppnå bedre effektivitet. Videre kommer det fram at en større intensivavdeling kan lage separate, spesialiserte underenheter med 6-8 senger som deler areal, administrative og andre fasiliteter. En volumeffekt i form at tilstrekkelig antall innlagte pasienter og intervensjoner, er også ansett som viktig for å opprettholde kvalitet.

Retningslinjer og mange studier anbefaler at arealer for sykepleieroppgaver legges nært pasienter og at arealene gir sykepleierne god oversikt over pasienter og over hverandre for å kunne se, høre og hjelpe hverandre (Hamilton 2017. Rashid et al. 2014).

Når det gjelder sone for pårørende, vektlegger flere forskningsartikler betydningen av å utforme arealer for pårørende som legger til rette for ro og kommunikasjon med helsepersonell (Peterson et al. 2022 Huynh et al. 2020. Jongerden et al. 2013). Det legges vekt på at pårørende bør ha mulighet til å være hos pasienten, men også ha mulighet for pauser og hvile (EBD, 2020). Retningslinjene fra USA anbefaler at en intensivenhet deles i fire soner, som hver har en primær funksjon eller et sett av funksjoner. Disse er pasientsone, klinisk støttesone, støttesone for administrative oppgaver og familiesone (pårørendesone).

Pasientsonen er der den direkte pasientbehandlingen gis, dvs. pasientrom og tilstøtende områder. I denne sonen ivaretas behovene til pasienter og besøkende, pleiepersonalets arbeid og pårørende. Klinisk støttesone består av funksjoner som er nært knyttet til pasientbehandlingen, diagnostikk og behandling, men som ikke bare foregår i sengerommet. Enhetens støttesone refererer til områder der administrative og stabsoppgaver utføres. Familiesone/pårørendesone er områder utenfor sengerommet som er utformet for å ivareta pårørende og andre nære.

Lokalisering av intensivenheter

Ifølge «Retningslinjer for intensivvirksomhet i Norge,» (2014), skal intensivenheter være en definert geografisk enhet i sykehuset, og arealet skal ha begrenset tilgang uten gjennomgangstrafikk. Det bør være separate tilganger til enheten for besøkende og personell/pasienter. Det bør være horisontal tilgang til områder som: operasjonsstue, akuttmottak, diagnostikk (røntgen, CT, MR etc.) og intervensjon (kat-lab/endoskopi mm). Alternativ til horisontal struktur, er en dedikert og tilstrekkelig stor heis som er styrbar fra intensivenheten. Dette er i samsvar med de europeiske retningslinjene for intensivenheter (European Society of Intensive Care Medicine).

Form på intensivenheter

Det har vært forsket på ulike typer utforming og avstander i intensivenheter. Tidligere studier finner at en sirkelform reduserer gangavstander og at ansatte tilbringer mer tid med pasienter (Hamilton 2017). Hamilton advarer mot rette korridorer som ikke tillater god oversikt og observasjon, der sykepleiere er engstelige for å ikke kunne gi god og trygg omsorg og pleie. Han argumenterer for en utforming av intensivenheter som både støtter opp under nærhet mellom pasienter og helsepersonell og et miljø der det kliniske teamet er tilgjengelig for alle.

Yi og Seo (2012) viser til at plassering av støttefunksjoner i forhold til sengerom påvirker gangavstander. En utforming med ensengsrom og plassering av støtterom og arbeidsstasjon nært sengerom, reduserer gangavstander for sykepleiere og øker sykepleiernes tilfredshet (Obeidat et al. 2022).

Artikkelen av Hadi og Zimring (2016), tyder på at oppdeling i mindre enheter kan medføre lengre anstander mellom rom eller grupper av rom og gi dårligere oversikt i hele enheten. Enheter som er kompakte i størrelsen og som ikke er oppdelt i mindre rom, kan gi bedre muligheter for observasjon fra arbeidsstasjoner eller korridorer, og bredere korridorer kan gi bedre oversikt.

Leaf et al. (2010) og Lu et al. (2014) viser til at det kan være en sammenheng mellom dødelighet og dårlig oversikt over pasienter fra arbeidsstasjoner i intensivenheter. Det anbefales derfor at synsfelt og mulighet for oversikt over pasientens hode (og sengerom) bør komme fram i plantegninger for å unngå at det er dårlig eller ingen sikt fra en sentral arbeidsstasjon til pasientrom.

Smittevern

Ensengsrommet er løftet fram som et viktig smitteverntiltak i sykehus (Taylor et al. 2018). Forskningsresultater fra intensivenheter har vist at ensengsrom sammenlignet med flersengsrom reduserer risiko for smitte mellom pasienter, forekomst av nosokomiale infeksjoner og bruk av antibiotika (Halaby 2017. Teltsch 2011. Bracco 2007, Levin 2011). Taylor kommenterer imidlertid at når det gjelder beslutningen om å bygge og drifte sykehus med bare ensengsrom, bør dette vurderes sammen med andre faktorer som arbeidsflyt, bemanningsmodeller, utforming og pasientgrupper.

Andre smitteverntiltak er tilgjengelige håndvasker og spritdispensere (EBD, 2020). Når det gjelder vask i sengerom, skal man være oppmerksom på at håndvasker i intensivrom er omtalt som en mulig kilde til sykehusinfeksjoner. Dette understøttes av en nylig tysk studie (Fucini et al. 2023).

Delirium

Caruso et al. (2014) har vist at kritisk syke pasienter i ensengsrom har lavere forekomst av delirium enn pasienter i flersengsrom. Tilsvarende funn kommer fram i en systematisk litteraturgjennomgang som ble gjennomført flere år senere (Saha, 2022).

Videre har Instenes et al. (2018) forsket på postoperativt delirium, og funnet at åttiårige pasienter som gjennomgår SAVR eller TAVI (utskiftning eller implantasjon av aortaklaffer), har sterke og ubehagelige minner om tilstanden under delirium, og at dette kan vedvare opptil 12 måneder. Videre har pasienter uttrykt at helsepersonells nærhet og støttende omsorg, samt nærhet til pårørende har innvirkning på opplevelsen av delirium. Det er funnet at nærhet førte til at pasientene opplevde trygghet, mens mangel på oppmerksomhet økte pasientenes følelsesmessige plager (Instenes 2019).

Faktorer som påvirker utvikling av delirium, er sammensatte og komplekse, og omgivelser rundt pasienter, samt daglys kan ha betydning (Rompaey et al. 2009). En systematisk litteraturgjennomgang av Bayramzadehet al. (2021) oppsummerer at til tross for ulike resultater, ser det ut til at naturlig lys og vinduer reduserer forekomst av delirium, og at kunstig lys som døgnrytmebelysning, kan være lovende for å forebygge delirium.

Kotfis et al. (2022) har valgt følgende tittel på sin artikkel “The future of intensive care: delirium should no longer be an issue”. Forfatterne gir mange anbefalinger for framtidige intensivenheter knyttet til adferd og utforming for å unngå deliriumtilstander. Oppsummert kan følgende tre områder fremheves: Innsikt i pasientens behov, helhetlig omsorg/hjem-lignende omsorg og et helsefremmende miljø. Når det gjelder bygget, anbefales det å arbeide med lyd, lys og en utforming som reduserer stressfaktorer og som forebygger delirium.

Forfatterne løfter også fram betydningen av menneskene i intensivenheter: Helsepersonells tilstedeværelse sammen med pasient og pårørende for å snakke, forklare, svare på spørsmål og berolige kan ikke overvurderes.

Støy

Støy er også et forskningstema i intensivenheter. Bayramzadeh framhever at pasienter i intensivenheter opplever mye forstyrrelser som kan hindre god søvnkvalitet. Samtaler mellom helsepersonell, rapporter, alarmer og lyd fra utstyr, nærhet til andre pasienter og ansattes aktiviteter er de vanligste kildene til støy. Støydempende tiltak kan blant annet være ensengsrom, lydabsorberende materialer i tillegg å regulere personelladferd. Videre har helsepersonell i intensivenheter rapportert at forhøyede støynivåer bidrar til følelse av utmattelse, vanskeligheter med å konsentrere seg, samt spenningshodepine (Ryherd et al. 2008).

Natur

En litteraturstudie av Jamshidi et al. (2020) fant at samlet sett, kan ulike designtiltak som utsikt til natur, bilder av natur og inneplanter, ha en positiv innvirkning på pasientene (redusert smerte, angst og depresjon, samt kortere liggetid). I gjennomgangen av intensivenheter gjennomført av Verderber et al. (2021), påpekes det at planter og utendørs hager ofte blir brukt i sykehus for å fremme kontakt med natur og for å være til terapeutisk nytte for pasienter, pårørende og personell.

Ensengs- og flersengsrom

Når det gjelder ensengsrom og flersengsrom, omtales dette utfyllende i Kunnskapsgrunnlag for sengeområder. Nedenfor presenteres studier knyttet til intensivenheter.

En studie fra Sverige påpeker at utforming av sengerommet i intensivavdelingen har innvirkning på pårørende. Resultatene viste at de som besøkte alvorlig syke pasienter på sengerom med sone for besøkende og tilgang til uteområde, hadde en mer positiv opplevelse av det psykososiale klimaet i enheten, sammenlignet med de som besøkte sine nære i vanlige rom uten uteområde og muligheter for å ha besøkende til stede over en lengre periode (Sundberg et al. 2021).

En annen svensk studie (Apple) konkluderte i 2014 med at ulike sengerom påvirker pasienter på forskjellige måter, og at utformingen må balansere ivaretakelse av privatliv, oversikt, ro og personalets behov for assistanse og samarbeid. Apple fant at ensengsrom i intensivenheter legger til rette for privatliv for pasienter og besøk av pårørende, ro og bedre søvn. Resultatene viste også at samarbeid og observasjon er mer utfordrende i ensengsrom enn i tosengsrom. Det kom fram at i et «hybrid»-ensengsrom kan det være mulig å kombinere effektiviteten som oppleves i tosengsrom, med fordelene i ensengsrom. Et «hybrid»-ensengsrom i denne studien er en løsning der en stor skyvedør kobler sammen to ensengsrom, med vindu (glass) mellom sengerommene og mot korridor. I tillegg deler de to sengerommene i denne studien et felles arbeidsrom. Resultatene viste at hybridløsningen både la til rette for observasjon og samarbeid mellom helsepersonell, samt ivaretakelse av pasientenes privatliv.

Oliver og Kemp (2019) støtter opp om resultater som viser at helsepersonell kan ha utfordringer i ensengsrom. En nyere litteraturgjennomgang om utforming av intensivenheter konkluderte med at ensengsrom kan være en fordel for pasienter og pårørende, men utfordrende for helsepersonell på grunn av manglende oversikt, samarbeid og kontakt mellom kollegaer (Saha 2022). Saha anbefaler å etablere systemer som fremmer kommunikasjon mellom sengerom og sentral arbeidsstasjon for sykepleiere, samt å prøve ut en liknende løsning som beskrevet av Apple. Det betyr å installere «smartglass» og/eller skyvedører som skille mellom ensengsrom. To ensengsrom med dør og vindu mellom rommene anbefales også i et konceptprogram for intensivenheter i Sverige. Dette for å legge til rette for observasjon og kollegasamarbeid og samtidig ivareta ro, pasientens privatliv, pårørendes mulighet til å både å være hos pasienten og ta pauser og hvile[.

Når det gjelder vurdering av forskningsresultater, er det verd å merke seg at intensivenheter i andre land kan bygges og organiseres noe ulikt de norske. En sentral arbeidsstasjon og arbeidsplasser som omtales over, kan være et eksempel på dette. I Norge er det vanlig med arbeidsplass inne på sengerommet for sykepleiere og en større arbeidsstasjon mer sentralt i intensivenheten. I Sverige benyttes en løsning der arbeidsplassen for sykepleiernes dokumentasjon og overvåkning er lagt utenfor to sengerom. Forskjellen er at man i Sverige også bemanner intensivavdelinger med «undersköterskor». En undersköterska kan enklest sammenlignes med den norske hjelpepleieren/helsefagarbeideren, men med noe annet innhold i sin utdanning. Undersköterskan har bl.a. ansvar for stell og hygieneoppgaver, og er den som er inne hos pasienten til enhver tid. Det er dermed denne som er tettest på pasient og pårørende i det daglige. Den ansvarlige intensivsykepleieren er ikke bundet til pasientplassen, og kan dermed ha ansvar for flere (oftest 2) pasienter samtidig.

Erfaringer fra Covid-19

I Norge og andre land ble det satt i gang ulike typer tiltak for å øke intensivkapasiteten under Covid-19 pandemien. En artikkel viser til at implementeringen av militært feltsykehus i Frankrike med intensivfunksjoner viste seg å være effektivt uten å gå på bekostning av pasienters eller helsepersonells sikkerhet (Déserts et al. 2020). En lignende strategi gikk ut på å etablere en midlertidig intensivenhet i et parkeringshus i nærheten av et sykehus (Bahrain, Asia). Intensivenheten hadde 112 fullt utstyrte intensivsenger og 18 «step-down» senger. (Louri et al. 2021).

Andre har valgt å benytte sykehusarealer. Santos et al. (2020) anbefaler å tilpasse sykehusarealer for intensivbehandling av COVID-19 pasienter fordi både design, drift, oppvarming, ventilasjon og klimaanlegg allerede er tilrettelagt for sykehusfunksjoner.
Denne tilnærmingen ble brukt i flere land blant annet i Italia (Zangrilloet. Al 2020; Zangrillo et al. 2020), i Polen (Białoszewskiet al. 2021) og i USA (Kerlinet al. 2021).

Flere organisatoriske tiltak ble iverksatt i sykehusene under pandemien. Intensivkapasitet ble økt på bekostning av planlagte kirurgiske inngrep. Personalet som bemannet ekstra intensivplasser, ble hentet fra operasjons- og anestesiavdelinger. Intensivplasser ble etablert i andre lokaler i sykehusene, og utstyr ble hentet fra operasjonsstuene. I Stockholm ble intensivkapasiteten økt ved å ta i bruk et nytt sykehusbygg som opprinnelig var ment for andre formål (Kartlegging av intensivkapasitet i Sverige og i Danmark 2022. NOU 2021:6 Myndighetenes håndtering av koronapandemien).

Det ble også satt i gang opplæring av personell. Noen opprettet team med ansvar for flere pasienter samtidig. Flere valgte å organisere pasientene i kohorter i stedet for opphold i ensengsrom for å utnytte lokalene bedre og å følge opp flere pasienter samtidig, for eksempel 8-12 pasienter i samme rom, der sykepleiere ble ledet av en erfaren intensivsykepleier.

Telemedisin har vist seg å understøtte pasientbehandling i intensivenheter under COVID-19 og har bidratt til å ivareta økonomiske-, medisinske-, utstyrsmessige- og personellressurser (Doshi et al. 2020; Wosiket al. 2020).

Når myndighetene skal bygge nye sykehus og bygge om eldre sykehus, må lokalene bli bygget slik at de blir fleksible med tanke på framtidige pandemier og kriser

Framtidsperspektiv

Halpern et al. (2017) ser for seg at i framtiden vil de store sykehusene ha en større andel av intensivsenger. Dersom diagnostisk og terapeutiske teknologi blir egnet til å støtte alle typer intensivpasienter, vil enhetens utforming og bemanning bli forenklet, da spesialiserte intensivenheter vil bli mindre nødvendig. I så fall kan intensivsenger være samlet i et område med støttetjenester, opprettholdt av en effektiv teknologisk infrastruktur. Når forfatterne ser inn i krystallkulen, forespeiles to tilnærminger til utforming av intensivenheter. Den første er én pasient per rom med vegger laget av LCD glass, som kan regulere innsyn og utsyn. Den andre utformingen er flere pasienter i et rom med virtuelle vegger som ivaretar privatliv og infeksjonskontroll.

Rashid et al. (2011) regner med at overvåkingsutstyr skal kunne lære fra erfaring og gjenkjenne endringer hos pasienten og være i stand til "mønstergjenkjenning", noe som muliggjør hurtig identifisering av pasientens tilstand. «Smarte overflater» som kan brukes som avanserte PC-er, og «smarte senger» forventes å kunne registrere både bevegelser og annen informasjon om pasienten. Kanskje vil avansert teknologi også kunne redusere bemanningen.

Ifølge Hamilton et al. (2019/2020), må fremtidens intensivenheter være oversiktlige slik at ansatte kan se hverandre og observere pasienter. Teknologi og nye behandlingsmåter vil fortsette å utvikle seg, men ifølge forfattere, vil ikke elektronisk overvåking være erstatning for person til person, ansikt til ansikt observasjon og kommunikasjon. Det anbefales å utforme fremtidige intensivenheter i tun (eng. pods; clusters) med mindre antall senger for å skape god fysisk oversikt over enheten og ansatte. Videre bør intensivenhetene ha både desentraliserte og sentraliserte arbeidsstasjoner, og de må begrense gangavstander for ansatte. Som eksempel refererer forfatterne til figuren nedenfor.

Figuren viser en intensivenhet med konsentrisk form. Denne utformingen legger til rette for oversikt over pasienter og kolleger, kommunikasjon, teamarbeid, kompetanseoverføring og samarbeid.

Evalueringer

Evalueringer av sykehus er viktig grunnlag for innsikt i erfaringer og anbefalinger for intensivområder. Følgende evalueringer og dokumentasjon av erfaringer benyttet i dette kapitlet:

• Erfaringer fra Intensivenheten Nordlandssykehuset (NLSH) Bodø, En kvalitativ studie
• Evaluering av UNN: A-fløya (2022)
• Evaluering Finnmarkssykehuset, Kirkenes (2022)
• Erfaringer fra intensivenheter ved St. Olavs hospital (2021 og 2023)
• Evaluering av nytt østfoldsykehus, Kalnes. Hovedrapport. Evaluering av nytt østfoldsykehus, Kalnes. (2020). Inkludert oppfølgingssamtaler med leder for intensiv/overvåking (2023)
• Evaluering av Nordlandssykehuset Vesterålen (2018)

UNN A-fløya Intensivområdet

Intensivområdet i Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) Tromsø er plassert i A-fløya på plan 9 (tilsvarende 4. etasje). Før innflytting i A-fløya i 2018 var intensiv og overvåkingsenheter delt i flere mindre enheter.

A-fløya er omtrent 100 meter og området deles i to, A2 og A3. A- fløya har dobbeltkorridor hvor støtterom som lager, medisinrom og desinfeksjonsrom er plassert i midtsonen. Det er en stor arbeidsstasjon i hver del (A2 og A3), og sengerommene er plassert langs yttervegg. Intensivområdet er bygd og utformet slik at A2 (overvåking) speiler A3 (intensiv), og de to områdene kan både driftes samlet eller deles i to enheter. På evalueringstidspunktet hadde A2 14 tilgjengelige sengeplasser i en blanding av en- og tosengsrom. I A3 er det 13 ensengsrom, hvorav tre er kontaktsmitteisolat, samt ett tosengsrom. I tillegg er det ett felles luftsmitteisolat for området.

Samlingen av flere mindre enheter i A-fløya har ført til et stort område (A2 og A3) som legger til rette for samarbeid, sambruk av rom og for pasienter med ulikt behandlingsnivå (intensiv og overvåkning). Evalueringen viste samtidig at ansatte erfarte at en stor enhet er krevende for driften på grunn av lange avstander og manglende oversikt. Etter innflytting ble derfor området organisatorisk delt i to enheter, A2 og A3.

Sengerommene er generelle (28 m²) og har en standard størrelse slik at rom kan brukes fleksibelt mellom A2 og A3. Når det gjelder sengerom, fant evalueringen tilsvarende resultat som i mange forskningsstudier (se Litteraturoppsummering). Det betyr at ensengsrom legger til rette for ro, konfidensialitet og for pårørendes tilstedeværelse.

Videre viste evalueringen at utformingen av ensengsrom medfører at sykepleierne ikke har god oversikt over pasienter og kollegaer i naborom. Form og plassering av vinduer i tillegg til tette skyvedører imellom to ensengsrom i A3 ga ikke sykepleierne tilstrekkelig visuell kontakt med naborommet. Evalueringen viste at dette utfordrer ressurssituasjonen. Videre kom det fram at personalet hadde begrenset oversikt fra arbeidsstasjonen til kollegaer og sengerom. Derfor ble arbeidsstasjonen lite benyttet.

I Sykehuset Østfold Kalnes var også intensjonen å legge til rette for oversikt og kommunikasjon mellom to ensengsrom. Skyvedør med glass og vindu i vegg mellom sengerommene ble valgt for å oppnå dette. På grunn av manglende mulighet til skjerming av innsyn til pasient, ble dør og vindu frostet etter innflytting. Dette har medført at sengerommene i hovedsak fungerer som separate rom. For å oppnå kollegasamarbeid foretrekker derfor sykepleiere å benytte et flersengsrom.

Det finnes løsninger i andre sykehus, som blant annet ved Hovedintensiv i St. Olavs hospital, som har glass med integrerte persienner mellom ensengsrom, mot korridor og arbeidsstasjon. Erfaringer etter mer enn 10 års drift, viser at utformingen gir god visuell kontakt mellom to ensengsrom, mellom arbeidsstasjon og ensengsrom og at dette legger til rette for kollegasamarbeid. Utformingen av Hovedintensiv ved St. Olavs hospital kan sammenlignes med forskningsresultater fra Apple (2014), anbefalinger i litteraturgjennomgangen av Saha (2022) og et konseptprogram for intensivenheter i Sverige (2020).

Når det gjelder støtterom i intensivområdet i A-fløya, viser evalueringen at det er behov for mer lagringsplass for medisinsk teknisk utstyr, væsker og tøy, samt kortere avstand til samtalerom for pårørende. På grunn av innsyn, soloppvarming og lys må vinduer til sengerom skjermes med persienner/gardiner.

Erfaringer fra Intensivenheten NLSH Bodø

NLSH Bodø er et ombyggings- og påbyggingsprosjekt. Intensivenheten er lokalisert i fløyene A og B i 8. etasje. Disse fløyene er renovert. Fløy A og B har dobbeltkorridor og fløyene har en liknende utforming. Det er støtterom i midtkjernen og sengerom mot yttervegg. Fløy A benyttes til overvåking, har 15 sengeplasser og hovedsakelig flersengsrom. Intensivområdet er plassert i fløy B med 10 sengeplasser. I fløy B er det ett en-tosengsrom (37 m²), tre tosengsrom (37-42 m²), tre isolat og to rom for pårørende.

En kvalitativ studie av Intensivenheten fant at ansatte og ledere var fornøyde med større plass, bedre rom og mer skjerming av pasienter sammenlignet med gammelt bygg der pasientene var plassert i saler.

Videre kom det fram at plasseringen av Intensivenheten ble oppfattet som svært hensiktsmessig. Intensiv, overvåking og operasjon er plassert i samme etasje. En stor akuttheis mellom helikopterlandingsplass og akuttmottak, bildediagnostikk, føde, operasjon, intensiv og overvåking fungerte godt. Plasseringen i 8. etasje ble også framhevet på grunn av store vindu som ga lys, luft og en «terapeutisk utsikt» over land, fjell og hav uten behov for å skjerme for innsyn.

Studien viste at ansatte var fornøyde med tosengsrom fordi tosengsrom bidrar til nærhet mellom kollegaer. Som i forskningsstudiene nevnt ovenfor, framhevet deltakerne i fokusgruppeintervju at nærhet til kollegaer skaper samarbeid og trygghet, forenkler kompetanseoverføring og reduserer behovet for personellressurser.

Når det gjelder ressursutnyttelse, har både ledere og sykepleiere god erfaring med at sykepleiere jobber fleksibelt mellom intensiv og overvåking fordi det medfører at sykepleiere får oppretthold kompetanse og mulighet for kunnskapsutvikling. Det ble imidlertid framhevet at nærhet og samarbeid i flersengsrom er nødvendig på grunn av at bemanningsnøkkelen ikke tar høyde for drift i ensengsrom. Flersengsrom oppleves som ressurseffektivt, men utfordringen er ivaretakelse av konfidensialitet og ro.

Det ble påpekt at «avstengte» ensengsrom, uten mulighet for kommunikasjon med naborom, kan være slitsomt for sykepleiere og redusere faglig utvikling, fellesskap og arbeidsmiljø. Men det ble også sagt at dersom to ensengsrom plasseres ved siden av hverandre med glass i skyvedør og i vegg slik at sykepleier i det ene rommet kan observere pasienten i naborommet, vil det bidra til mer ro og hvile for pasientene, understøtte konfidensialitet, samt bedre tilrettelegging for besøk av pårørende. Dette er en løsning som tilsvarer anbefaleringer fra forskning (se Litteraturoppsummering), og som er etablert ved St. Olavs hospital. Med andre ord, en utforming som søker å kombinere fordelene i ensengsrom med de gode erfaringene fra tosengsrom.

I studien av Intensivenheten i Bodø kom det også tydelig fram at to rom for pårørende i intensivenheten legger til rette for nærhet til pasienter og mulighet for at pårørende kan få ro og hvile.

Evaluering av NLSH Vesterålen og Nye Kirkenes sykehus

NLSH Vesterålen og Kirkenes sykehus er mindre sykehus der det i planleggingen har vært vektlagt at bygget skal tilrettelegge for samarbeid og ressursutnyttelse.

I evalueringen av NLSH Vesterålen kom det fram at plasseringen av enheter fungerte godt. Det er horisontal nærhet mellom akuttmottak, fem intensivrom og et område for overvåking etter operasjon. Dette gir muligheter for at personalet kan rullere mellom de tre enhetene. Dette var gjennomført i noe varierende grad på evalueringstidspunktet. Blant utfordringene var tilstrekkelig opplæring og/eller mengdetrening i de ulike enhetene.

I Kirkenes sykehus er det også horisontal nærhet mellom akuttmottak, fem intensivrom og overvåkingsplasser (etter operasjon). I tillegg er det nærhet til bildediagnostikk og legevakt på samme plan. Evalueringen viste ansatte var fornøyde med nærheten mellom enhetene. Utfordringene har vært manglende oversikt i og mellom enheter og manglende observasjonsplasser tilknyttet akuttmottak.

Oppsummert fra forskning og evaluering

Ensengsrom:

• ivaretar pasientenes integritet, respekt og verdighet ved at deres private soner hegnes om, og det fjerner risiko for at taushetsbelagt informasjon og samtaler overhøres av andre. På et flersengsrom vil det være vanskelig å unngå deling av taushetsbelagt informasjon og kommunikasjon, og aktiviteter som pleie og behandling, samt private forhold blir eksponert for andre i rommet.
• større ro og mulighet for bedre nattesøvn.
• gjør at pasienten kan motta besøk når det passer for pasient og avdelingen, uavhengig av hensyn til medpasient.
• gjør det enklere å ivareta smittevern. Fysisk skjerming og ev. eget bad/WC reduserer risiko for smitte. Behov for enerom og muligheter for isolering vil øke med vekst i antibiotikaresistente bakterier og forekomst av epidemier/ pandemier.
• gir pasienten god mulighet til å starte tidlig mobilisering på rommet
• gir mulighet til å styre døgnrytme, temperatur i rommet og belysning ut fra den enkelte pasients behov
• gjør det mulig å utføre undersøkelse og behandling, undervisning og opplæring uten at opplysninger om pasienten deles med uvedkommende
• gir mulighet for omsorg ved livets slutt og at pårørende får være til stede.
• enklere plassering av pasienter da man ikke må ta hensyn til kjønn eller smittestatus på medpasienter. Dette kan også bidra til mer effektiv ressursutnyttelse av kapasiteten.

Samarbeid og driftseffektivitet:

Intensivområdets utforming og oversiktlighet, avstander, støtterommenes tilgjengelighet samt organisering av personalet og arbeidsflyt, har betydning for effektiv drift. Mange omtaler mangel på intensivsykepleiere, og at plassering av rom og siktlinjer er viktig for god drift. Enhetens størrelse er også av stor betydning.

• Nærhet mellom intensiv, akuttmottak, operasjonsområde, diagnostikk og intervensjonslab. legger til rette for effektiv drift.
• For overvåkingsplasser er det ulike måter å organisere virksomheten på. Avhengig av sykehusets størrelse og fagprofil kan overvåkingsplasser enten samlokaliseres med sengeområder eller sammen med intensiv.
• Ensengsrom med mulighet for observasjon av pasient i naborom og oversikt over kollegaer understøtter trygghet, kollegasamarbeid og tilrettelegger for kompetanseoverføring.

Norske referanseprosjekter

I dette kunnskapsgrunnlaget presenteres sykehus som har intensiv- og overvåkingsenheter som er relevante når det gjelder å vise ulike konsepter/løsninger og underbygge anbefalinger.

Referanseprosjekter er både sykehus i drift og pågående sykehusbyggeprosjekter. Referanser fra sykehus i drift:

Referanser fra prosjekter under planlegging/bygging:

I tillegg er det innhentet kunnskap fra nordiske og internasjonale prosjekter.