Beregning av kapasitet basert på framskrevet aktivitet somatisk sektor

Beregning av kliniske kapasiteter er her basert på den framskrevne aktiviteten presentert tidligere. Det betyr igjen at de beregnede kapasitetene ikke dekker det samlede kapasitetsbehovet ved et sykehus. Når de ulike framskrevne aktivitetene er estimert gjennom framskrivingsmodellen, er det mulig å fastsette framtidig kapasitetsbehov basert på ulike grader av utnytting av kapasitetene. Dette er illustrert i figuren nedenfor i trinn 4. De ulike utnyttingsgradene av kapasiteter beskrives nærmere nedenfor.

Beregning av antall senger basert på antall framskrevne liggedøgn

I framskrivingsmodellen for somatikk framskrives samlede antall liggedøgn til et gitt år. Dette betyr at det ikke skilles mellom ulike typer liggedøgn, for eksempel antall liggedøgn i et pasienthotell eller i en observasjonsenhet. Her betraktes alle liggedøgn som normalliggedøgn, da det ikke er mulig å identifisere type liggedøgn i aktivitetsdata fra NPR. I beregningen av antall senger benyttes ofte en utnyttingsgrad slik den er presentert i tabellen nedenfor. Det understrekes at framskrivingsmodellen ikke gir forslag til hvilke typer liggedøgn det skal beregnes kapasiteter for. Om det skal planlegges for senger i en observasjonsenhet og/eller i et pasienthotell, og eventuelt hvor store disse enhetene skal være, er derfor et valg som prosjekteier må ta. Majoriteten av liggedøgnene vil uansett være normalliggedøgn, det vil si liggedøgn i et normalsengeområde.

_{Utnyttingsgrad presentert etter kapasitetstype for beregning av antall senger.}

Tabellen over presenterer den utnyttingsgraden som oftest benyttes i prosjektene i dag. I tidligere prosjekt har det også blitt benyttet høyere utnyttingsgrad, da 90 prosent belegg, i beregning av antall senger. Et gjennomsnittlig sengebelegg på 85 prosent ved akutte sykehusavdelinger er understøttet i flere studier, og anbefales av OECD som en terskel for å redusere risiko for sengeknapphet og understøtte pasientsikkerhet.

I formelen under presenteres et eksempel på hvordan beregningen av antall senger i et normalsengeområde voksne settes opp.

Hvis man eksempelvis legger inn 250 000 framskrevne liggedøgn i formelen over og en utnyttingsgrad på 85 prosent belegg og en forutsetning om at sengene er tilgjengelig 365 dager i året, gir det et behov på 806 senger. Om man endrer beleggsprosenten til 90, gir det med samme antall liggedøgn og forutsetninger ellers, et behov på 762 senger, som er 44 færre senger.

Når det kommer til senger i særskilte områder, er intensiv og overvåkning et slikt eksempel. For å beregne kapasiteter tilknyttet intensiv- og overvåkningsenheter benyttes RHF-enes egne vurderinger av denne typen kapasiteter. Dette gjelder for både kategori 2 overvåkningsenger og kategori 3 intensivseng. Antallet kategori 2- og 3-senger trekkes fra antall senger i et normalsengeområde voksne eller for barn og unge. Dette gjøres siden antall liggedøgn i intensiv- og overvåkningsenheter er inkludert i den samlede framskrivingen av antall liggedøgn. Disse er det ikke mulig å identifisere i pasientdata Sykehusbygg HF mottar fra NPR. Kapasiteter tilknyttet nyfødtintensiv kommer i tillegg til disse beregningene og er ikke en del av antall senger beregnet for barn og unge.

Som nevnt tidligere, framskrives antall liggedøgn for syke nyfødte (HDG 15) for seg. Når det skal beregnes behov for antall senger tilknyttet pasientgruppen, må det vurderes hvor stor andel av disse som skal være i et nyfødtintensivområde, og hvem som kun har behov for en ordinær nyfødtseng. Nyfødtintensivsenger beregnes dermed ikke som en del av senger i et normalsengeområde, men kommer i tillegg. Det er opp til det spesifikke byggeprosjektet og prosjekteier å vurdere andelen som har behov for en seng i et nyfødtintensivområde, og hvor mange som trenger en ordinær nyfødtseng. Imidlertid er det mulig å utføre analyser tilknyttet pasientgruppen, eksempelvis å se på DRG- eller diagnosesammensetning for de syke nyfødte. 

Framskriving av aktivitet og beregning av antall tilhørende senger er en del av det samlede arealet knyttet til funksjonen sengeområde. Selve arealet som antall senger utgjør, sammen med støtterom og andre nødvendige tilleggskapasiteter, fastsettes gjennom bestemte arealnormer, og utgjør til slutt et samlet arealbehov. Dette er ikke en del av en framskriving av aktivitet og beregning av tilhørende kliniske kapasiteter, men kommer som et neste trinn i dimensjoneringen av eksempelvis et sengeområde for voksne.

Beregning av antall plasser og rom basert på antall framskrevne dagopphold og polikliniske konsultasjoner

I framskrivingsmodellen for somatikk framskrives samlede antall medisinske dagopphold og polikliniske konsultasjoner hver for seg til et gitt år. Når det gjelder kirurgiske dagopphold, omtales disse senere sammen med kirurgiske døgnopphold.

Framskrevne medisinske dagopphold og konsultasjoner gir grunnlag for beregning av antall dagplasser og undersøkelses- og behandlingsrom (UB-rom). Noen aktivitetstyper er det hensiktsmessig å synliggjøre hver for seg, da det kan være behov for å beregne kapasiteter for disse separat. En oversikt over de vanligste typene som kan skilles ut, presenteres i tabellen nedenfor.

_{De vanligste aktivitetstyper og tilhørende kapasitetstyper som kan synliggjøres for seg.}

I beregningen av antall dagmedisinske plasser og polikliniske kapasiteter benyttes ofte utnyttingsgrader slik de er presentert i tabellen nedenfor. Utnyttingsgradene som presenteres skal forstås som gjennomsnittlige. Kapasiteter tilknyttet stråleterapi beregnes av RHF-ene, og kommer i tillegg til kapasitetstypene presentert nedenfor.

_{Utnyttingsgrader presentert etter kapasitetstype for beregning av dagplasser og rom.}

Tabellen over presenterer den utnyttingsgraden som oftest benyttes i prosjektene i dag, men i enkelte prosjekter har det blitt benyttet både lavere og høyere utnyttingsgrad. En lavere utnyttingsgrad er i dette tilfellet 6 timer brukt til pasientbehandling per dag, som særlig gjelder for utnytting av UB-rom. I tidligere prosjekt ble det også benyttet høy utnyttingsgrad i beregning av kapasiteter tilknyttet dagopphold og polikliniske konsultasjoner. Med høy utnyttingsgrad menes her 10 timer brukt til pasientbehandling per dag. Dette er noe man sjelden bruker i dag, bortsett fra ved beregning av antall dialyseplasser. For dialyse har det ofte blitt benyttet høy utnyttingsgrad i byggeprosjekter. Da beregnes antall plasser med 10 timer tid brukt til pasientbehandling per dag, det vil si mulighet til to dialyser per plass per dag. Om tiden brukt til pasientbehandling settes til 5 timer per dag, vil det gi mulighet til en dialyse per plass per dag med forutsetning om ellers lik utnyttingsgrad. Det er viktig at byggeprosjekter planlegges med en realistisk utnyttingsgrad. Planlegges det med enten lavere eller høyere utnyttingsgrad enn hva man reelt kommer til å drifte etter ferdigstillelse av prosjektet, kan det medføre at man får enten for mange eller få kapasiteter.

En utnyttingsgrad med 8 timer tid brukt til pasientbehandling per dag og et gjennomsnitt på 0,75 timer (45 minutter) per polikliniske konsultasjon, gir 10,7 pasientkonsultasjoner per UB-rom per dag. Driftes dette rommet 230 dager i året, vil dette gi 2 453 konsultasjoner per rom per år. Til sammenligning vil en utnyttingsgrad med 6 timer per dag, med samme gjennomsnittlig tid i timer per konsultasjon, gi mulighet for 8 pasientkonsultasjoner per UB-rom per dag. Driftes dette rommet 230 dager i året, vil det gi 1 840 konsultasjoner per rom per år. 

I formelen under presenteres et eksempel på hvordan beregningen av antall UB-rom settes opp for somatisk sektor.

Hvis man eksempelvis legger inn 450 000 polikliniske konsultasjoner i formelen over og en utnyttingsgrad på 0,75 tidsbruk i timer (45 minutter) per konsultasjon, forutsetning om at UB-rommene brukes 230 dager per år og at de brukes 8 timer til pasientbehandling per dag, gir det et behov på 184 UB-rom. Om man forutsetter at UB-rommene skal brukes 6 timer til pasientbehandling per dag, og ellers lik utnyttingsgrad som det første eksempelet, gir dette et behov på 245 UB-rom.

Framskriving av aktivitet og beregning av antall tilhørende dagplasser og rom er en del av det samlede arealet knyttet til funksjonsområde dag- og poliklinikk. Selve arealet antall plasser og rom utgjør, samt støtterom og andre nødvendige tilleggskapasiteter, fastsettes gjennom bestemte arealnormer og utgjør til slutt et samlet arealbehov. Dette er ikke en del av en framskriving av aktivitet og beregning av tilhørende kliniske kapasiteter, men kommer som et neste trinn i dimensjoneringen av eksempelvis et poliklinikkområde.

I de fleste byggeprosjekter vil det gjøres en vurdering utover det som beregnes av antall UB-rom basert på den framskrevne aktiviteten. Da legges til et antall ekstra rom, angitt som en prosentandel av antall beregnende UB-rom, i senere fase. I et akuttsykehus utgjør dette om lag en andel på 50 prosent, og kommer som et tillegg til det som beregnes basert på den framskrevne aktiviteten. Dette gjøres for å ta hensyn til at mange konsultasjoner krever undersøkelse i kliniske spesiallaboratorier under en konsultasjon. Dette kan eksempelvis være ulike skopirom, gipserom, rom til elektrokardiografi (EKG) og spirometri.

Beregning av antall operasjonsstuer for døgn- og dagkirurgi basert på antall framskrevne døgn- og dagkirurgiske inngrep

I framskrivingsmodellen for somatikk framskrives samlede antall døgn- og dagopphold i kirurgisk DRG for seg til et gitt år. Dette muliggjør skille mellom døgnkirurgiske og dagkirurgiske inngrep og videre beregning av antall døgn- og dagkirurgiske operasjonsstuer basert på den framskrevne aktiviteten. Før beregning av antall døgnkirurgiske stuer, legges det på 3 prosent på den framskrevne døgnaktiviteten for å ta hensyn til at det kan være flere inngrep på ett døgnopphold på ulike tidspunkt under oppholdet. På grunn av at det er ulike operasjonstider per inngrep for ulike diagnosegrupper, beregnes antall operasjonstimer som produktet av framskrevet aktivitet og tidsbruk per inngrep. Dette gir grunnlaget for å beregne antall stuer for henholdsvis døgn- og dagkirurgi. Tidsbruken varierer for døgnkirurgiske inngrep fra 1,5 til 2,5 timer. For dagkirurgiske inngrep er tidsbruken satt til 1,5 time. Disse tidene er inklusive tid imellom inngrepene, ofte kalt skiftetid. I beregningen av antall operasjonsstuer benyttes ofte en utnyttingsgrad slik den er presentert i tabellen nedenfor. Utnyttingsgraden som presenteres skal forsås som gjennomsnittlige.

_{Utnyttingsgrad presentert etter kapasitetstype for beregning av operasjonsstuer.}

Tabellen over presenterer den utnyttingsgraden som oftest benyttes i prosjektene i dag, men i enkelte byggeprosjekter velges det heller en lavere utnyttingsgrad. Denne representerer 6 timer gjennomsnittlig tid brukt til pasientbehandling per dag, for både beregning av døgn- og dagkirurgiske stuer. Det er viktig at byggeprosjekter planlegges med en realistisk utnyttingsgrad. Planlegges det med enten lavere eller høyere utnyttingsgrad enn hva man reelt kommer til å drifte etter ferdigstillelse av prosjektet, kan det medføre at man får enten for mange eller få kapasiteter.

I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig å trekke ut enkelte spesialiteter innenfor kirurgien og beregne separat i de enkelte byggeprosjekt. Et slikt eksempel kan være et behov for å beregne antall stuer for øyekirurgi. Her kan øyekirurgi trekkes ut ved å se på enhetsstrukturen eller hoveddiagnosegruppe 2 «Øyesykdommer» i pasientdata fra NPR. Utnyttingsgradene er de samme som presentert over.

I formelen under presenteres et eksempel i hvordan beregningen av antall dagkirurgiske stuer settes opp.

Framskriving av aktivitet og beregning av antall tilhørende operasjonsstuer er en del av det samlede arealet knyttet til funksjonsområde operasjon. Selve arealet som antall stuer utgjør, sammen med støtterom og andre nødvendige tilleggskapasiteter som venteareal og oppvåkningsplasser, fastsettes gjennom bestemte arealnormer, og utgjør til slutt et samlet arealbehov. Dette er ikke en del av en framskriving av aktivitet og beregning av tilhørende kliniske kapasiteter, men kommer som et neste trinn i dimensjoneringen av eksempelvis et døgnkirurgisk område. I de fleste byggeprosjekter legges det til en eller flere stuer tiltenkt til akuttvirksomhet og hastekeisersnitt i senere fase. Disse stuene kommer i tillegg til det som beregnes basert på den framskrevne aktiviteten.