Hva er et sengeområde?

Publisert 23.11.2023. Endret 09.09.2026

I dette dokumentet defineres et sengeområde som en funksjonell enhet ved somatiske sykehus som behandler pasienter i ett eller flere døgn. I et sengeområde inngår ulike typer rom. De mest sentrale rommene er sengerom, baderom, oppholdsarealer for pasienter og arbeidsstasjoner og andre støtterom for personal. Sengeområdene planlegges i utgangspunktet generiske, slik at de kan benyttes av ulike fagområder.

Pasient- og brukerrettighetsloven definerer en pasient som en person som gis eller tilbys hjelp fra helsetjenesten eller som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp. Loven omhandler også pasientens rett til medvirkning og informasjon, samt barns særegne rettigheter.

Når pasienter blir innlagt på et sykehus får de tildelt en seng, og historisk var sengeområder utformet som store «sovesaler» med mange pasienter samlet, og med en arbeidsbase sentralt plassert i rommet. Salen ga sykepleierne god oversikt over pasientene, korte gangavstander og god kollegakontakt. Disse funksjonskravene er fortsatt aktuelle prinsipper for utforming av sengeområder, men i moderne bygg er det lagt betydelig mer vekt på pasientsikkerhet som blant annet smittevern og legemiddelfeil, taushetsplikt, ivaretakelse av pasientens privatliv og på driftseffektive enheter.

Pasientsal på Trondhjem kommunale sygehus, nå St. Olavs hospital, 1902-byggetFoto: Rom for helse, Formveileder St. Olavs hospital 10.10.2001

Utfordringen med store saler var bl.a. ivaretakelse av smittevern og taushetsplikt. Behovet for gruppering av pasientene førte til etablering av to- til åttesengsrom, og med enkelte ensengsrom for spesielt syke, smitteførende eller døende pasienter. Sengeområder i nye sykehus er en tverrfaglig samhandlingsarena hvor diagnostikk og behandling skjer i et samarbeid mellom pasient, pårørende og helsepersonell fra ulike profesjoner og med ulike fagspesialiteter. Sengeområdet er også en arena for utdanning, opplæring, forskning og innovasjon.

I nye norske sykehusprosjekter tilstrebes generalisering og standardisering av sengeområder for å bygge fleksible sengeområder som kan møte utviklingen innenfor medisin og teknologi, nye arbeidsprosesser og samarbeidsformer.

Et sengeområde består ofte av flere sengetun, dvs. grupper av sengerom med pasientnære arbeidsstasjoner og nærlager, som deler på felles støtterom som samtalerom, undersøkelse og behandlingsrom, kjøkken og spise-/oppholdsrom for pasienter, møte-/undervisningsrom, arbeidsrom med tverrfaglige arbeidsplasser, pauserom, desinfeksjonsrom, medisinrom, ulike typer lager og avfallsrom m.m.

"Vaktrommet som forsvant"#

Sengeområder har tradisjonelt hatt ett hovedsamlingspunkt, én base for alle medarbeidere i et sengeområde, kjent som «vaktrommet». Der foregikk det meste av (tverr-)faglig arbeid, samarbeid, møter, administrasjon og sosiale markeringer med alt fra previsitt, rapportskriving, muntlig overlevering til neste skift, dokumentasjon, telefonsamtaler med pårørende, oppdatering av kurver, men også til fredagskaffe og bursdagsfeiringer. Utfordringene med vaktrommet var stor aktivitet, mye uro og utfordringer med konsentrasjonsarbeid. Dessuten kan et lukket vaktrom oppfattes som utilgjengelig av pasienter og pårørende.

Nyere sykehusplanlegging har delt opp vaktrommets mange funksjoner i separate rom som bl.a.: Desentrale arbeidsstasjoner, teamarbeidsplasser, dokumentasjonsplasser, samtalerom, stillerom og pauserom. Det gir kortere gangavstander for personalet, nærhet til sengerommene og bedre forutsetninger for å skape gode arbeidsplasser tilpasset det arbeidet som skal utføres. Samtidig må planlegging av sengeområder sørge for å gjenskape gode kommunikasjonsarenaer og effektiv drift gjennom døgnet. Av hensyn til effektiv arealbruk og reduserte gangavstander bør det vurderes om flere rom kan utformes generelle til flere funksjoner.

Hva er et sengetun?#

Et sengetun er et «kluster» av senger og utgjør en del av sengeområde, men ikke er en organisatorisk enhet. Sengetunet består av en arbeidsstasjon, oftest med en åpen og en lukket del, nærlager, sengerom med bad og ev. isolat. Flere sengetun deler på støtterom som nevnt over og vist i rapporten "Sengetun” - et brukbart konsept?Lauvsnes, M. (2012)"Sengetun", et brukbart konsept? En evaluering av planlegging og implementering av sengetunkonseptet. SINTEF-rapport A22564, SINTEF Teknologi og samfunn, Avdeling Helsehttps://sstpneakunnskapsbext.blob.core.windows.net/kunnskapsbankenexternal/Rapport%20A22564%20Sengetun.pdf” . Sengetun kan ses på som en byggestein i et sengeområde, med støtterom mellom seg, pasienter, ansatte og forsyning i midten. Et sengetun består vanligvis av 7 til 10 sengerom.

Viser sengeområde, sengetur, pasientrom, arbeidsstasjon og støtterom plassert i forhold til hverandre.
Prinsipp for sengeområde og sengetunIllustrasjon: Sykehusbygg HF

Utformingen av sengetun kan variere. For eksempel har noen sengeområder flere støtterom mellom sengetun, mens andre kun har desinfeksjonsrom eller medisinrom mellom to sengetun.

Hvordan brukes senger i dagens sykehus?#

Innleggelser og opphold i sengeområder i sykehus er betydelig endret med bl.a. redusert gjennomsnittlig liggetid fra om lag 10 døgn i 1980 til 7,6 døgn i 1989 og ned til 4,04 døgn i 2021 (NPR; SSB). De nyeste tallene fra Helsedirektoratets SAMDATA Helsedirektoratet (2025)Døgnbehandling somatikk, behandlingssted. SAMDATA spesialisthelsetjenestenhttps://www.helsedirektoratet.no/statistikk/samdata-spesialisthelsetjenesten/dognbehandling-somatikk-behandlingsstedviser at den gjennomsnittlige oppholdstiden for somatiske døgnopphold i Norge var 3,9 døgn per opphold i 2024, målt etter behandlingssted – og 4,0 døgn målt etter pasientens bostedsområde (Helsedirektoratet, 2025Helsedirektoratet (2025)Døgnbehandling somatikk, bostedsområder. SAMDATA spesialisthelsetjenestenhttps://www.helsedirektoratet.no/statistikk/samdata-spesialisthelsetjenesten/dognbehandling-somatikk-bostedsomrader). Dette bekrefter at liggetiden nå har stabilisert seg på et nivå noe under 4 døgn, og representerer en ytterligere reduksjon på 0,1–0,2 døgn sammenlignet med 2019 (Helsedirektoratet, 2025). Totalt var det om lag 3,1 millioner oppholdsdøgn i somatiske sykehus i 2024, det laveste registrerte nivået utenom pandemiårene 2020–2021 (Helsedirektoratet, 2025).

  • Den aldersgruppen som har høyest forbruk av sykehustjenester og liggedøgn, er personer i alderen 80 år og eldre (Helsedirektoratet, 2025). I 2024 hadde hele 30,7 prosent av befolkningen i denne aldersgruppen minst ett døgnopphold i somatisk spesialisthelsetjeneste, tilsvarende 511 døgnopphold per 1 000 innbyggere og 2 347 oppholdsdøgn per 1 000 innbyggere (Helsedirektoratet, 2025).
  • For aldersgruppen 67–79 år var henholdsvis 16,7 prosent av befolkningen innlagt, med 273,5 døgnopphold og 1 259 oppholdsdøgn per 1 000 innbyggere (Helsedirektoratet, 2025).
  • Gjennomsnittlig oppholdstid for begge eldre aldersgrupper (67–79 år og 80 år og eldre) var 4,6 døgn i 2024, som er høyere enn gjennomsnittet for befolkningen totalt (Helsedirektoratet, 2025).
  • Av alle døgnpasienter i 2024 var 37,4 prosent i alderen 67 år eller eldre – en økning fra 34,8 prosent i 2019 – noe som gjenspeiler den demografiske aldringen og at eldre pasienter generelt har mer komplekse sykdomsbilder og multimorbiditet (Helsedirektoratet, 2025).

Dagens inneliggende pasienter er mer overvåkingskrevende og pleietrengende, og dette innebærer økt bruk av plasskrevende medisinsk teknisk utstyr. Det er også pasienter med behov for skjerming og isolering. Denne utviklingen stiller større krav til kompetanse og samhandling mellom helsepersonell med ulike profesjoner, og til utformingen av rom/arealer.

I dag har stadig flere diagnosegrupper standardiserte pasientforløp, ofte definert som pakkeforløp. Pasientbehandling i forløp krever mer samarbeid på tvers av fag, tradisjonell klinikkstruktur og helsetjenestenivåer. I mange utviklingsprosjekter er det nedfelt som et prinsipp at tjenesten skal komme til pasienten slik at hen skal slippe å transporteres rundt i sykehuset. I dag er opphold i sengeområder oftest kortvarig for å utføre diagnostikk og iverksette behandling, til forskjell fra tidligere da deler av restitusjon og rehabilitering skjedde mens pasienten var innlagt for en primærsykdom. Samtidig vil det fortsatt være en viss prosent pasienter som krever sykehusopphold over lang tid.

Hvem jobber i et sengeområde?#

Sykehus er i stor grad basert på tverrfaglig samarbeid om pasienten. Det stilles høye krav til dokumentasjon for alle profesjoner. Klinikknære ikke-faste arbeidsplasser bidrar til bedre tid- og ressursbruk av helsepersonell, spesielt for helsepersonell som er tilknyttet sengeområdet. Evalueringer utført av Sykehusbygg i nye sykehus viser at behovet for arbeids- og dokumentasjonsplasser i sengeområdene øker, og at særlig medisinske leger bruker mye mer tid i sengeområdene enn for noen år tilbake.

Det er flere aktiviteter i forbindelse med behandling og pleie som skjer i sengerommet; undersøkelse og behandling, konfidensielle samtaler, dokumentasjon, opptrening og mobilisering. Fysio- og ergoterapeut er bl.a. involvert i mobilisering og mestring, klinisk farmasøyt gir veiledning til pasient og helsepersonell, klinisk ernæringsfysiolog og andre fagpersoner kommer til pasienten i stedet for at pasienten kommer til dem. Studenter, helsepersonell og andre i utdanning og spesialisering får mye av sin opplæring på sengerommet og innenfor sengeområdet. I tillegg finner man helsefagarbeidere, kjøkkenpersonell, renholdsarbeidere, logistikkmedarbeidere, servicemedarbeidere, portører m.fl. som har oppgaver som utføres i sengeområdet.

Den demografiske utviklingen viser at vi blir stadig flere eldre per person i arbeidsdyktig alder. Det blir større konkurranse om å rekruttere og beholde helsepersonell, og behovet for mer oppgavedeling og ansettelse av personell med ikke-helsefaglig kompetanse i helsetjenesten vil bli nødvendig. Hvordan arbeidsplassen legges til rette med gode arbeidsforhold som bidrar til gode arbeidsprosesser, fellesarealer, pauserom også tilpasset langturnus, undervisningsarealer m.m., vil ha betydning for både å rekruttere og beholde personell.

Sengeområder i dag og i morgen#

Det er en sentral føring at pasientens helsetjeneste skal skapes på pasientens premisser. Vi lever lengre med våre diagnoser, har økende grad av sammensatte diagnoser, gruppen eldre over 80 år øker betydelig framover og veksten i tilgjengelig arbeidskraft bremses samtidig (ref. NOU 2023:4 Tid for handling, Nasjonal helse- og samhandlingsplan (2024-2027)). Det stilles også større krav til driftseffektivitet, fleksible løsninger samt samhandling mellom tjenestenivåer om tilbud og løsninger. Disse og andre utfordringer krever nytenkning i helsetjenesten.

Framtidens innlagte pasienter har i hovedsak kort liggetid, de er mer overvåkingskrevende og har behov for tett oppfølging. Dette må løses gjennom hensiktsmessige arealer. Sengeområder bør derfor utformes slik at ansatte kan utføre oppgavene sine mest mulig effektivt og med minst mulig tidstap pga. dårlig logistikk, uhensiktsmessig støttesystemer og/eller ikke-relevante oppgaver. Samtidig vil bruk av teknologi understøtte og forenkle arbeidsprosesser. I tillegg vil det fortsatt være pasienter som ligger på sykehus over lang tid, samt pasienter som krever spesiell tilrettelegging. Pasienter som for eksempel skal ha opphold for rehabilitering og derved behov for lengre liggetid vil kreve større sengerom, treningsmuligheter og oppholdsrom som kan bidra til økt funksjonsnivå. Vi har også en økende andel pasienter med kognitiv svikt og deres behov for stressreduserende tiltak i bygningsstrukturen som f.eks. mulighet for bevegelse, oversiktlige arealer og god veifinning er av stor betydning.

Klimakrav forsterker behovet for at sykehusbygg skal bygges for lang levetid, og med fysiske løsninger som enkelt kan tilpasses i tråd med endrede behov og/eller krav (standard for klima og miljø). Så langt det er mulig bør man planlegge generelle sengeområder og minst mulig skreddersøm.

Behandlingsmetoder og fagområder endres, noe som vil ha konsekvenser for framtidige arbeidsprosesser og pasientflyt innen sengeområder. I dag vektlegges blant annet mulighet for oversikt over pasienter og kollegaer, observasjon av pasient, smittevern, ivaretakelse av pasientenes privatliv og reduksjon av gangavstander. Dette har bidratt til at de fleste nye sykehus i Norge, og mange internasjonalt, velger ensengsrom, og forsterkes ytterligere av risikobildet for økt forekomst av smitte og antibiotikaresistens.

Pasientens sammensatte sykdomsbilde, krav til rask diagnostikk og behandling krever at helsepersonell jobber i team rundt og med pasienten. Sengeområdet må understøtte og legge til rette for at et slikt teamarbeid kan utvikles og fungere effektivt.

I internasjonal litteratur beskrives konseptet «acuity-adaptable patient rooms», der pasienten ivaretas i det samme rommet gjennom hele sykdomsforløpet uavhengig av behov for overvåkingsnivå (unntatt intensiv). Overføring mellom ulike overvåkingsnivåer bidrar ofte til feil/svikt i kommunikasjon, øker risiko for pasientens desorientering, misnøye og fall. Dette fører til andre måter å utforme sengerom og sengeområder på, der visuell kontakt, plass til overvåkingsutstyr og annen teknologi blir vektlagt.

Det vil bli større endringer i oppgave- og arbeidsfordeling, for eksempel ved at klinisk farmasøyt overtar oppgaver i medisinrommet, samt at det i større grad tas i bruk økt antall helsefagarbeidere og personell uten helsefaglig bakgrunn i sykehuset. Jobbglidning skjer også på andre områder der for eksempel sykepleier overtar blodprøvetaking fra bioingeniør og sykepleiere tar over legeoppgaver.

Sikkerhetsbegrepet kan ha flere perspektiver, blant annet pasientsikkerhet, sikkerhet for ansatte og sikkerhet i sykehus generelt. Kunnskapssenteret for helsetjenesten definerer pasientsikkerhet som: «reduksjon av risiko for unødig skade som følge av helsetjenestens ytelser til et akseptabelt minimum», mens veileder for helseforetakene i Helse Sør-Øst «Sikkerhet i sykehus» definerer pasientsikkerhet som: «vern mot unødig skade som følge av helsetjenestens ytelser eller mangel på ytelser».

Pasientsikkerhetsbegrepet kan dekke både medisinske feil, uhell og avvik, og en videre forståelse av sikkerhet, hvor pasientens sikkerhet sees i sammenheng med sikkerhet for ansatte og miljø. Når det gjelder sikkerhet for ansatte er det viktig at det tilrettelegges for at ingen ansatte utsettes for helseskadelige faktorer gjennom sitt arbeid. Sikkerhet generelt i sykehuset kan innebære innbrudd, trussel om terror og vold osv.

Pasientsikkerhet og uønskede hendelser har hatt stor oppmerksomhet i mange år. I perioden 2014 – 2018 ble det gjennomført et nasjonalt pasientsikkerhetsprogram («I trygge hender 24 – 7») for å øke pasientsikkerheten og redusere pasientskader gjennom ulike tiltak i helsetjenesten. Programmet var et oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) med tre hovedmål:

  • Redusere pasientskader
  • Bygge varige strukturer for pasientsikkerhet
  • Forbedre pasientsikkerhetskulturen i helsetjenesten

Spesielt første kulepunkt er relevant for sykehusprosjekter. De områdene som er viktig i et prosjekt er å:

  • Legge til rette for godt smittevern i drift
  • Redusere risiko for fallskader (se kapittel 6.4 Bad).
  • Legge til rette for god kommunikasjon mellom pasient, pårørende og personell
  • Legge til rette for innføring av lukket legemiddelsløyfe (se kapittel 4.11 Legemiddelforsyning)

Alle disse elementene må ivaretas i planlegging av sengeområder, men det er mange flere aspekter ved pasientsikkerhet som er beskrevet i i andre kilder/litteratur.

Ensengsrom er normen for bygging av nye sykehus og i renoveringsprosjekter i Norge. Tilsvarende ser vi i sammenlignbare land som USA, Australia, Storbritannia, Finland, Sverige, Nederland og Danmark.

Ensengsrom velges med bakgrunn i økt prioritering av pasientens helsetjeneste med valgfrihet, mulighet til skjerming av privatliv, konfidensialitet, sikkerhet og smittevern. Ensengsrom velges også for fleksibilitet, høy kapasitetsutnyttelse, bemanning og organisering.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027:
Kortere ventetider og en felles helsetjeneste#

Planen inneholder seks hovedgrep:

  • Rekruttere og beholde personell med riktig kompetanse
  • Endre finansieringsordningene
  • Prøve ut og innføre nye organiseringsformer
  • Ny strategi for digitalisering av helse- og omsorgstjenestene
  • Forenkle og tydeliggjøre regelverk
  • En attraktiv og fremtidsrettet allmennlegetjeneste med kapasitet, kvalitet og bedre oppfølging av pasienter med sammensatte behov.

Teknologisk utvikling#

Utvikling av digital kommunikasjonsteknologi åpner for nye samhandlings- og samarbeidsrelasjoner innad i sykehus, mellom spesialisthelsetjenester, mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester og mellom pasient og spesialisthelsetjenesten.

All planlegging av IKT i sykehusprosjekter skal skje i tråd med nasjonale og regionale føringer. De regionale helseforetakene er premissleverandører for hvordan tjenesten leveres, mens løsninger og valg av teknologi kan variere fra region til region. Hvilke funksjoner som skal leveres, må defineres i samarbeid med helsepersonell, og er en ledelsesbeslutning. Brukervennlighet er et viktig suksesskriterium.

I følge Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 og nasjonale føringer for digitalisering er digitalisering en forutsetning for vår felles helsetjeneste, og relevante helseopplysninger skal følge pasienten gjennom hele pasientforløpet. Alle nye sykehusprosjekter må legge til rette for at moderne løsninger bidrar til nye og bedre måter for kommunikasjon og samhandling. Pasientrelatert informasjon er nå tilgjengelig både via mobile og stasjonære enheter. Dette sikrer at informasjon om pasient også er tilgjengelig i situasjoner hvor informasjon kan være kritisk for korrekt diagnostikk og behandling ved akutte hendelser på sengeområdet.

Det er implementert og pågår flere prosjekter med målsetting om sømløs kommunikasjon mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjenesten ved bruk av samme elektroniske pasientjournal og kommunikasjonsplattform. Evaluering fra nye Sjukehuset Nordmøre og Romsdal viser at ansatte er veldig fornøyde med å ha tilgang til pasientens journal fra håndholdt enhet, og at dette forenkler og forbedrer både arbeidsprosesser og pasienten.

Økt digitalisering av arbeidsprosesser medfører at det må planlegges for areal og infrastruktur i sengeområdet, på sengerommet, i arbeidsstasjonen og der personalet dokumenterer og planlegger pasientbehandling. Bruk av mobile løsninger som for eksempel mobile arbeidsstasjoner, og mindre håndholdte enheter krever at arealene er tilpasset dette. Dette gjelder blant annet plass for oppbevaring av mobile arbeidsstasjoner i arbeidsstasjoner og medisinrom, økt omfang av strøm-/nettverksuttak og ladestasjoner når de ikke er i bruk. Antallet PC-er og størrelse eller antall skjermer krever også tilpasning av areal.

Infrastruktur for sporing og lokalisering etableres som en del av nye sykehusprosjekter. Dette gjør det enklere å styre logistikk, spore utstyr og personer, samt optimalisere arbeidsprosesser. Ny sensorteknologi kan bidra til tryggere overvåking av pasienter, og økt pasientsikkerhet uten at det utløser behov for økt bemanning. Et eksempel er bruk av radarteknologi for overvåking av pasientens respirasjon og puls gjennom registrering av bevegelser. Teknologien er tatt i bruk bl.a. i psykisk helsevern akuttpsykiatri og somatisk akuttmottak ved St. Olavs hospital HF. Et annet eksempel er bruk av sensorer for å registrere og hindre at pasient faller ut av seng eller stol.

Ved Erasmus University Medical Center i Rotterdam har de innført «smarte» senger med flere sensorer som registrerer ulike data som pasientens vekt, bevegelse m.m.

Medisinsk teknisk utstyr (MTU) kan defineres som ethvert medisinsk utstyr – inkludert programvare og systemløsninger – beregnet for mennesker til diagnose, overvåkning og/eller behandling, og som er avhengig av en energikilde for å fungere. IKT-utstyr som er direkte tilknyttet MTU og brukes til å betjene eller drive utstyret, regnes også som MTU.

Det meste av informasjon og data som bruk av MTU gir, kan overføres direkte inn i pasientjournal og kurvesystem. Helse Sør-Øst arbeider med standardiserte integrasjonsløsningerSykehuspartner HF (2026)Regionale standarder for integrasjon av medisinteknisk utstyr. Sykehuspartner.nohttps://www.sykehuspartner.no/om-oss/Satsningsomrader-og-prosjekter/regionale-ikt-prosjekter/regionale-standarder-for-integrasjon-av-medisinteknisk-utstyr («gateways») for å sikre at data fra sensorer og medisinsk-teknisk utstyr er tilgjengelig der klinikere og pasienter trenger dem – uavhengig av leverandør og plassering.

Kontinuerlig og trådløs overvåking av pasientenes vitale parametere er under rask utvikling. Erfaringer fra pilotprosjekter ved AhusSykepleien (2024)Ahus tester sensor-overvåkning av pasientene på sengeområde.. Sykepleien.nohttps://sykepleien.no/2024/09/sensor-overvakning-av-pasientene-pa-sengepost-sykepleierne-har-kunnet-senke-skuldrene-litt og Sykehuset Innlandet viser at sensorbasert, trådløs overvåking av vitale parametere – som oksygenmetning, puls, pustefrekvens og hjerterytme – gir helsepersonell varsler i sann tid direkte på håndholdte enheter, og at kurvesystemet oppdateres automatisk hvert minutt. Forskning viser at slike systemer (Remote Patient Monitoring SystemsAnsari, Sabahat, m. (2024)Remote Healthcare: Development of a Centralized Patient Monitoring System for Ward Patients.. ABBDM Journal 4, nr. 3 (2024): 159https://doi.org/10.62019/abbdm.v4i3.224) øker den tilgjengelige sykepleietiden til direkte pasientkontakt med opptil 43 prosent.

Overvåking av pasientens vitale data kan skje fra enhver PC eller håndholdt enhet, eller samles i en overvåkingssentral ved sengeområdets arbeidsstasjon. Denne løsningen gir viktig informasjon i sann tid, sparer skritt og tidsbruk, og kan være livreddende fordi helsepersonell kan iverksette tiltak raskt. Det bør legges til rette for plass til overvåkingssentral i arbeidsstasjon, eller der det ellers er hensiktsmessig i sengetunet.

Pasienten, samhandling og teknologi#

Digital oppfølging er utviklet gjennom nasjonale prosjekter for virtuell hjemmeoppfølging i Nasjonalt velferdsteknologiprogram, og spres nå som varig tjeneste i alle helsefellesskap ( Helsedirektoratet).

Utviklingen av digitale plattformer for kommunikasjon og ulike former for sensorteknologi gjør det mulig å overvåke pasientens sykdomstilstand og legger til rette for et samarbeid mellom pasienten, spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Digital oppfølging innebærer at deler av behandling og oppfølging flyttes fra sykehus til hjemmet (eller der hvor pasienten befinner seg), gjennom digital dialog og dataoverføring av pasientdata mellom pasient og helsepersonell. Dette vil kunne redusere behovet for unødvendige innleggelser e ved at endringer i pasientens situasjon oppdages og kan behandles tidligere.

Eksempler på prosjekter eller tjenester i drift innenfor spesialisthelsetjenesten, er

  • Hjemmesykehus for barn - komplett oversikt finnes på Helsedirektoratets nettside
  • Ungdom med kreft får behandling hjemme
  • Tjenesten «Jordmor hjem» (St. Olavs hospital HF)
  • Hjemmedialyse (Nordlandssykehuset HF)
  • Hjemmebehandling – intravenøs antibiotikabehandling (Sørlandet sykehus HF)
  • Lungesykepleiere drar hjem til pasientene (OUS HF)
  • Avansert hjemmesykehus (AHS) for pasienter ved Avdeling for blodsykdommer (OUS HF, Rikshospitalet)
  • OUS Hjemme – organisert digital oppfølging og spesialisttjenester i pasientens hjem
  • Vestre Viken virtuelle sykehus (Nye Drammen sykehus) digital oppfølging av flere pasientgrupper
  • Ahus hjemme – digital oppfølging av flere pasientgrupper

Fleksibilitet#

Det er viktig å vektlegge fleksibilitet og generalitet i planløsning og romløsning fordi det gir mulighet for framtidige endringer innen fag, organisasjon og driftsmodell. Dette omfatter:

Generalitet

  • Standardisere romstørrelser i størst mulig grad slik at rom er egnet til flere funksjoner og fagområder, samt kan endre funksjon fra f.eks. sengerom til lett overvåking, dagbehandling, poliklinikkrom o.l.
  • Mulighet for isolering av pasienter ved smitte og utbrudd/epidemier

Fleksibilitet

  • Kunne endre størrelse på enhet ved endret kapasitetsbehov
  • Benytte ressurser mellom fagområder
  • Mulighet for kohortisolering ved utbrudd og epidemier

Elastisitet

  • Mulighet for framtidig utvidelse eller reduksjon av arealer for sengeområder i eller i tilknytning til bygget.

Robuste og driftseffektive enheter

  • Enhetsstørrelse tilpasset drift 24/7
  • Enhetsstørrelse ut fra hensyn til smittevern
  • Ingen fysiske «brudd» innenfor en driftsenhet (unngå oppdeling med hjørner, lange avstander)
  • Nærhet mellom arbeidsstasjon – pasientrom – nærlager
  • Oversikt over enheten – kollegaer og pasienter
  • Innsyn til pasient uten å måtte åpne dør og gå inn i rommet
  • Gjennomtenkt plassering av støtterom, også med tanke på kohort

Det er mange hensyn som må ivaretas i planlegging av sengeområder. Det anbefales derfor at hele kunnskapsgrunnlaget leses for å tilegne seg tilstrekkelig underlag for god planlegging av sengeområder.

Universell utforming og tilgjengelighet#

Likestillings- og diskrimineringsloven er grunnlaget for universell utforming. Universell utforming betyr utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.

Tilgjengelighet skal ivaretas i helseinstitusjonene. Andelen med redusert funksjonsevne av ulik art er større for gruppen pasienter i sykehus enn i en normalbefolkning i samfunnet. Arbeidstilsynet stiller følgende krav til helseinstitusjonene:

Tilgjengeligheten i sengeområdene må derfor ivaretas på ulike måter, eksempelvis ved tilstrekkelig størrelse og hensiktsmessig form på sengerom og fellesarealer for pasienter. Spesielt må bad tilrettelegges slik at flest mulig av pasientene kan være selvhjulpne på badet, mens andre bad tilrettelegges for pasienter som trenger bistand av flere personell i samtidighet.

Referanser