Intensiv- og overvåkingsenheten

En intensivenhet er en geografisk avgrenset enhet (avsnitt) i sykehuset, som er bemannet av spesialutdannet personale, organisert som en multidisiplinær enhet, og teknisk utstyrt til å behandle pasienter med svikt i ett eller flere organsystemer (fra Retningslinjer for intensivvirksomhet i Norge kap 4.2). Intensivenheten er en tverrfaglig samhandlingsarena, hvor intensivlegen og intensivsykepleieren utgjør et team med selvstendig ansvar for egne tiltak etter helsepersonell-loven, men som sammen skal koordinere videre diagnostikk, behandling og pleie. Det er også en viktig arena for utdanning, opplæring, forskning og innovasjon. Karakteristisk for intensivenheten er det at det er store mengder avansert medisinsk teknisk utstyr og et høyt antall helsepersonell i forhold til pasienter.

En overvåkingsenhet kan behandle pasienter med organsvikt i to organsystem f.eks. pasienter med både hjerte- og nyresykdom, eller hjerte og lungesykdom. Enheten kan tilby avansert overvåking, pleie og behandling, på et noe lavere omsorgsnivå enn en intensivenhet.

Det vil også være overvåkingsaktivitet i ordinære sengeområder der man for eksempel har pasienter som har svikt i ett organ. Det kan være barn med respirasjonssvikt og behov for CPAP behandling, eller slagpasienter som ikke har svikt i flere organ.

Denne differensieringen er tydelig for store sykehus når det gjelder kapasitetsbehov, funksjonsområder og bygg, mens for små sykehus vil disse kategoriene pasienter ofte ha opphold i den samme enheten

En interregional arbeidsgruppe har definert 4 kategorier av senger hvorav kategori 2 og 3 definerer den samlede intensiv- og overvåkingskapasiteten i Norge.

I dette kunnskapsgrunnlaget er det kategori 2 og 3 som omtales.

Intensiv- og overvåkingsenhetene i Norge har ulik størrelse organisering. Funksjonen er basert på pasientgrunnlag og funksjonsfordeling.

Tradisjonelt har akutt kritisk syke pasienter vært samlet i et stort rom/sal. Arbeidsstasjon var sentralt i rommet og ga en god oversikt over pasientene, korte gangavstander og god kollegakontakt. Disse funksjonskravene er fortsatt aktuelle prinsipper for utforming, men i moderne bygg er det lagt betydelig mer vekt på driftseffektive enheter, smittevern, støy, forebygging av delirium og ivaretakelse av pasientens privatliv.

Det er mye støy i intensivenheter. Støyen kommer fra mange apparater i drift, med den lyd og alarmer de gir. I tillegg snakker intensivsykepleieren med pasienten, selv om pasienten er tungt sedert, for å informere om hva som skal gjøres til enhver tid. Samtaler mellom ansatte er også en mulig støykilde. Arealene bør legges til rette for god støydemping. Dette er viktig for pasienten og for å gi et godt arbeidsmiljø.

Bemanning og organisering

Intensivenhetene i Norge har ulik størrelse, organisering og funksjon basert på pasientgrunnlag og funksjonsfordeling. Rundt 90% av sengeplassene i kategori 3 er i generelle intensivenheter. I tillegg har regionsykehusene spesialiserte enheter primært forbeholdt spesifikke behandlingssløyfer innenfor ulike fagfelt som for eksempel kardiologi og nevrokirurgi.

I Norge er de fleste intensivenheter organisert slik at den intensivmedisinske innsatsen styres av leger tilknyttet intensivenhetene og ikke av leger fra pasientens moderenhet. Resultater av en studie viser at modellen der det er leger som har tilknytting til intensiv og som har hovedansvar for pasientbehandling, gir lavere nivå av dødelighet og liggetid (Pronovost et al. 2002). Kategori 3 pasienter bemannes i hovedsak av intensivsykepleiere. Innenfor kategori 2 vil andel intensivsykepleiere stå i forhold til behov for kompetanse.

Sykehus er i stor grad basert på tverrfaglig samarbeid om pasienten. Det stilles høye krav til dokumentasjon for alle profesjoner. Klinikknære ikke-faste arbeidsplasser bidrar til bedre tid- og ressursbruk av helsepersonell, spesielt for helsepersonell som er tilknyttet området.

Intensiv- og overvåkingspasientene krever døgnkontinuerlig overvåking og en bemanning som er høyere enn et standard sengeområde. Erfaringen fra nye sykehusprosjekter med ensengsrom er at personalet kan føle isolasjon og manglende oversikt og kollegastøtte, spesielt der hvor det er redusert visuell kontakt og dårlig siktlinje inn til pasienten og mellom pasientrom.

Utviklingen av intensiv- og overvåkingsenheter

Det er en sentral føring at pasientens helsetjeneste skal skapes på pasientens premisser. Befolkningen lever lenger med flere og sammensatte sykdommer, og det er økende knapphet på helsepersonell.

Disse og andre utfordringer krever nytenkning i helsetjenesten, og det stilles større krav til driftseffektivitet, fleksibilitet og generalitet i løsningene. I internasjonal litteratur beskrives konseptet «acuity-adaptable patient rooms», der pasienten ivaretas i samme rom gjennom hele sykdomsforløpet uavhengig av behov for overvåkingsnivå (unntatt intensiv). Dette er mest relevant for pasienter i ordinære sengeområder og kategori 1-pasienter som har behov for overvåking (forsterket observasjon).

Det er en rask utvikling i medisinsk behandling, teknologi og medisinsk/teknisk utstyr. Dette har konsekvenser for framtidige arbeidsprosesser og pasientflyt innen intensiv- og overvåkingsenheter.

I dag vektlegges blant annet mulighet for oversikt over pasienter og kollegaer, observasjon av pasient, smittevern, ivaretakelse av pasientenes privatliv og reduksjon av gangavstander for personalet. Dette har bidratt til at de fleste nye sykehus i Norge, og mange internasjonalt, velger ensengsrom, og dette forsterkes ytterligere av risikobildet for økt forekomst av smitte og antibiotikaresistens.

Det er økt kunnskap om betydningen av et intensivopphold for pasient og pårørende, og støydemping, belysning, visuelle inntrykk, mulighet for stressreduksjon samt involvering av pårørende gjenspeiles i nye løsninger

Pasientens sammensatte sykdomsbilde og krav til rask diagnostikk og behandling krever at helsepersonell jobber i team rundt og med pasienten. Intensiv- og overvåkingsenheten må understøtte og legge til rette for at et slikt teamarbeid kan utvikles og fungere rasjonelt. Personalet må kunne se, høre og hjelpe hverandre. Ulike utforminger eller geometrier kan gjøre dette mulig uten å miste fordelene med ensengsrom.

Det vil i framtiden bli større endringer i oppgave- og arbeidsfordeling, for eksempel ved at kliniske farmasøyter, fysioterapeuter og helsefagarbeidere er en del av det tverrfaglige teamet. Dette kan påvirke bygget med hensyn til areal og løsninger.

En av de store utfordringene i dagens helsetjeneste er tilgang på kvalifisert personell og på helsepersonell generelt. Man forventer at denne utfordringen vil øke (NOU: 2023:4 Tid for handling). Intensiv og overvåkingsområdene bør derfor utformes og bestykkes for god arbeidsflyt og hensiktsmessige støttesystemer slik at ansatte kan utføre oppgavene sine mest mulig effektivt og med minst mulig tidstap.

Mangel på personell vil til dels kunne kompenseres gjennom økt bruk av teknologi til kommunikasjon, overvåking av pasientparametere og pasientbevegelser på rommet, og som reduserer risiko for fall, feilmedisinering o.l. Dette er mest relevant for overvåkingsenheter.

Gode arealer for møtevirksomhet, undervisning og pauser er viktig i slike enheter for å rekruttere og beholde kvalifisert personell.

Befolkningsutviklingen viser en forventet økning i antall eldre, noe som i hovedsak vil føre til behov for økt kapasitet for kategori 2 senger. Se kapittel 2.3 om framskriving.

Fysiske omgivelser

Det er en økt bevissthet om at det fysiske miljøet kan ha en avgjørende betydning for behandlingskvalitet og flere viktige utfallsmål i helsetjenesten. Dette har skapt et bredt tilfang av forskningsstudier fra flere fagmiljøer. Bl.a. har man undersøkt hvordan utformingen av fysiske behandlingsmiljøer kan påvirke sikkerhet for pasienter og personale, behandlingskvalitet, grad av tilfredshet hos pasienter, personell og pårørende og hvordan utforming påvirker driftskostnader (referanser er i hovedsak hentet fra «EBD 2020 – Evidensbaserad Design», 2021:4, Chalmers).

Denne forskningen oppsummerer at forbedret utforming av behandlingsmiljøer også øker behandlingskvalitet. Det fysiske miljøet kan ikke bare påvirke helsegevinster og effektivitet positivt, men motsatt vil uhensiktsmessig utformede miljøer kunne bidra til spredning av infeksjoner, fallskader og stress (Ulrich et al., 2011).

Forskningen viser at dagslys, tilrettelegging for at pårørende kan være naturlig til stede, skjerming av støy, demping av det tekniske uttrykket i intensivrommet og i avdelingen reduserer utviklingen av intensiv delirium.

Ensengsrom er i ferd med å bli normen for bygging av nye sykehus og i renoveringsprosjekter i Norge. Tilsvarende ser vi i sammenlignbare land som Storbritannia, Sverige, Finland, Nederland og Danmark. Det vises til Kunnskapsgrunnlag for planlegging av sengeområder som har utdypet dette spesielt.

For intensiv- og overvåkingsenheter har det spesielt stor betydning for å skjerme pasienten for smitte og støy, samt å gi ro, konfidensialitet og mulighet for pårørende å være sammen med pasienten uten å måtte forholde seg til andre pasienter i samme rom. Forskning viser at ensengsrom kan gi manglende kollegakontakt og kompetansedeling, som medfører utrygghet for pleiepersonalet. Det vises til at et «hybrid»-ensengsrom med skyvedører kan det være mulig å kombinere effektiviteten som oppleves i tosengsrom, med fordelene i ensengsrom. Et «hybrid»-ensengsrom i denne studien er en løsning der en stor skyvedør kobler sammen to ensengsrom, med vindu/glass mellom sengerommene og mot korridor.

Teknologisk utvikling

Utvikling av digital kommunikasjonsteknologi åpner for nye samhandlings- og samarbeidsrelasjoner. For intensiv- og overvåking er kommunikasjon internt i sykehuset og mellom sykehus relevant. Spesialister kan bistå uten å forflytte seg, noe som bidrar til at man kan få en tilgang på omfattende kompetanse. «TeleICU/eICU» med overvåkingssentral for intensivenheter i flere sykehus er innført utenfor Norge. 

All planlegging av IKT i sykehusprosjekter skal skje i tråd med nasjonale og regionale føringer. De regionale helseforetakene er premissleverandører for hvordan tjenesten leveres, mens løsninger og valg av teknologi kan variere fra region til region. Hvilke funksjoner som skal leveres, må defineres i samarbeid med helsepersonell, og er en ledelsesbeslutning. Brukervennlighet er et viktig suksesskriterium.

Kommunikasjon internt og eksternt

Jf. Nasjonal helse- og sykehusplan er digitalisering en forutsetning for vår felles helsetjeneste, og et viktig prinsipp er at informasjon skal følge pasienten.

Alle nye sykehusprosjekter må legge til rette for at moderne løsninger bidrar til nye og bedre kommunikasjonsmetoder, og samhandling.

Oppdatert informasjon i “sann tid” for å følge utviklingen til pasienten er viktig. Parameterne høstes digitalt og er tilgjengelig kontinuerlig. Økt digitalisering av arbeidsprosesser og vitale parametere krever tilrettelagt areal og infrastruktur i intensiv- og/overvåkingsområdet; til hver pasientseng, i arbeidsstasjonen og der personalet dokumenterer og planlegger pasientbehandling. Bruk av mobile PC-løsninger og mindre håndholdte enheter krever gulvplass, strømuttak og/eller ladestasjoner når de ikke er i bruk. Antall PC’er har økt på f.eks. medisinrom med konsekvenser for areal. Felles for digitalisering og det medisinsk tekniske utstyret er behov for god nok Wifi-dekning i alle områder.

Teknikk

I intensiv- og overvåkingsområdet er man avhengig av at teknikk, IKT og utstyr fungerer tilfredsstillende og sikkert. Det stilles strenge krav til kapasitet og løsninger, og disse må planlegges slik at det understøtter den kliniske driften, og samtidig ikke hindrer funksjonaliteten. Dette beskrives nærmere i kapittel 3.7. Mer kunnskap om IKT-løsninger kan innhentes i Veileder IKT-tidligfase (2020) og IKT i Sykehusbyggprosjekter (2020) utarbeidet av Sykehusbygg HF.