Pasienten som har behov for intensivbehandling og avansert overvåking

Intensivpasienten

En intensivpasient er definert som en pasient med akutt, livstruende sykdom, eller skade som kjennetegnes av truende svikt i vitale organer og at svikten antas å være helt eller delvis reversibel (Standard for intensivmedisin, 2. utgave).

Intensivpasienten overvåkes kontinuerlig, i form av monitorering av oksygenmengden i blodet, blodtrykk, hjerterytme og kroppstemperatur. Gjennom bruk av invasivt utstyr måler man også trykk i hjerne, buk og blodårer. Intensivpasienten får en eller flere organstøttende behandlinger under intensivoppholdet, som for eksempel respirator og dialysebehandling, og medisineres og ernæres med hjelp av infusjons- og sprøytepumper. Som en del av kontinuerlig overvåking, tas det hyppige blodprøver, som krever rask pasientnær analyse.

Arbeidet rundt en intensivpasient er ressurskrevende, krever høy bemanning, bruk av avansert medisinsk utstyr, og er basert på tverrfaglig samarbeid mellom ulike helsepersonellgrupper med spesialkompetanse.

En intensivpasient kan oppholde seg fra noen timer til flere uker i intensivavdelingen, avhengig av helsetilstand. Intensivpasienten utsettes for mye stimuli i form av lyder, forflytting i forbindelse med stell, undersøkelser og transport til andre diagnostiske enheter m.m. En stor andel av intensivpasientene utvikler en forvirringstilstand som kalles delirium. Delirium er en akutt forvirringstilstand. Pasienter har beskrevet det som at de drømmer i våken tilstand, ofte har mareritt og fantasier som er skremmende og som oppleves som virkelige. Eksempler på mareritt som er beskrevet er at de mister kontroll, har en opplevelse av at sykehuset eller pasientrommet er beleiret, at det er krig og at noen skal drepe dem eller at personalet konspirerte mot dem. Opplevelsen av å føle seg innesperret i egen kropp; «locked in», fanget i medisinske slanger, at de drukner eller blir senket ned under jorden (Sykepleien, 2022). De kan bli urolige og motsette seg behandling.

Denne tilstanden kan føre til økt dødelighet, lengre sykehusopphold og økte kostnader (Irene Instenes et al. 2018). Studier viser at pasienten i ettertid kan oppleve hukommelsestap, angst, depresjoner, post traumatisk stress og utvikling av demens. Ved flere intensivavdelinger skrives det dagbok til pasienten om sykdomsforløpet, i tillegg til at det gis det tilbud om ettersamtale i intensivavdelingen. En dagbok kan gi pasientene innsikt i et behandlingsforløp som de fleste har få og uklare minner fra. Refleksjoner gjort av sykepleier i form av dagboknotat kan bidra til å videreutvikle omsorgstilbudet til pasientgruppen som helhet, Skriver dagbok til respiratorpasienter, (Fålun, N. et al (2017).

Bygg kan være med på å forebygge delirium. Forebyggende tiltak som litteraturen viser til er tilgang til dagslys, belysningsløsninger som gir struktur på døgnrytmen, orienteringshjelpemidler, skjerming for støy, smertelindring, god søvnrutine, tillit til personalet og samvær med pårørende. Dette støttes av Smithburger, P et al.4 og Instenes et al. Omsorgen for pasienter med delirium er meget krevende, og pårørende beskriver en hjelpeløshet og en redsel for at pasienten skal utvikle demens, eller er i ferd med å dø (Irene Instenes et al. 2018). Samtale med pårørende under oppholdet og tilbud om ettersamtale for pasient og pårørende vil kunne gjøre det enklere å forstå hva som skjer under - og etter behandlingsoppholdet.

Overvåkingspasienten

Overvåkingspasienten har også behov for kontinuerlig overvåking, men er noe mer våken og selvhjulpen enn en intensivpasient. Ellers er det mye likt utstyr, men noe mindre og ikke så spesialisert som for intensivpasienten. Typiske overvåkingspasienter er pasienter med alvorlig hjerte- og/eller lungesykdom, alvorlige nevrologiske sykdommer og sykdommer i hjerne. Pasienter som har gjennomgått større operasjoner og har behov for overvåking er også definert innenfor denne kategorien, men en vil i store sykehus ha egne enheter for postoperativ overvåking.

Gruppen overvåkingspasienter er en sterkt voksende gruppe, og omtales i kapittel 2.3 om framskriving og dimensjonering.

I tillegg til disse er det pasienter som har behov for noe overvåking, men ofte knyttet til senger i ordinære sengeområder, der det er tilrettelagt for disse pasientene. Disse er i en kategori som ikke omtales i dette kunnskapsgrunnlaget, men som omtales i kunnskapsgrunnlag for planlegging av sengeområder.

Barn i intensiv- og overvåkingsenheter

Akutt, kritisk syke barn som trenger intensivbehandling blir lagt inn ved de største sykehusene. De har særskilte behov både når det gjelder overvåking og behandling, men også i forhold til ivaretakelse av pårørende. For barn med alvorlige luftveissykdommer, som trenger f. eks. CPAP, defineres disse som overvåking og vil ha opphold i overvåkingsrom i en barneavdeling.

Enheter for akutt, kritisk syke nyfødte omtales i kunnskapsgrunnlag for planlegging av nyfødt intensiv.

Alle enheter som har barn som pasienter skal utformes slik at de ivaretar forskrift om barns opphold i helseinstitusjon. Ensengsrom ivaretar at barnet kan ha pårørende hos seg 24/7. Det anbefales at pasientrommet utformes som et generelt intensiv-/overvåkingsrom, men tilpasses barn når det er aktuelt. Ved behov for overnatting benyttes en sykehusseng istedenfor et fast montert møbel. Fordelen er fleksibel utnyttelse av rommet og at en sykehusseng har samme «sovehøyde» som pasienten og kan trilles helt inntil ved behov. Innredning kan gjøre rommet mer barnevennlig og dempe det tekniske uttrykket.

Pårørende i intensiv- og overvåkingsenheter

Når en sykdom rammer, så rammer det også pasientens pårørende. Intensivmiljøet kan oppleves som en fremmed, skremmende og hektisk verden som er preget av kompleks behandling med mye teknologi.

Tradisjonelt har intensivavdelinger hatt besøksbegrensninger. Flersengsrom har vært skremmende med lite rom for privat samvær med pasienten, og mange inntrykk fra andre intensivpasienter. Pårørende har hatt en mottakende og passiv besøksrolle. Forskning viser at pårørende til akutt kritisk syke pasienter ønsker å være viktige støttespillere for pasienten, og den fysiske utformingen av pasientrommet må være tilrettelagt for det.

Utviklingen har gått i retning av at pasienten er mer våken og mobiliseres tidlig, samt at pårørende er mer til stede og er mer delaktige. Dette er faktorer som er viktige å ha med i planleggingen. Studier viser at intensivenheter som har tilrettelagt arealer for pårørende og ensengsrom som også støtter dette, gjør pårørenderollen enklere. Det er enklere å være der som familie, da en ikke har andre forstyrrende momenter å forholde seg til enn pasienten og behandlingen (Sykepleien nr.19, Huynh et al 2020, Peterson et al (2020), Jongerden et al. (2013).

For de aller sykeste pasientene er det behov for at pårørende har en overnattingsplass i eller like ved intensiv- og overvåkingsenheten. Pårørendes tilstedeværelse og deltagelse har også stor betydning for pasientens bedring og motivasjon.

For pasienter der livet avsluttes i en intensivavdeling, er det viktig at pårørende har mulighet til å være til stede og ha mulighet til å ha en verdig avskjed.

For barn og unge kan det være skremmende å komme på besøk på intensivavdelingen, men også beroligende hvis de forberedes godt Sykepleien, (2022). Det er behov for spesiell omtanke og tilrettelegging. Det bør være rolige steder for god informasjon og oppholdsområder for barn som vil leke eller ha andre aktiviteter mens de venter eller når de er inne på pasientrommet. Generelle pårørendeområder utstyres for opphold for barn og ungdom i Intensiv- og overvåkingsområdet.